Villaksforvaltning og voksenopplæring

Svar til Espen Farstads kritikk av Ove Trelleviks forslag om å stenge fiske etter laks i elvene for en periode.

I forbindelse med Klaff-prosjektet i Nordfjord (overvåking av vandrende laksefisk), har vi fått mye kunnskap om villaksforvaltningen. Vi mener Farstad bør ha en mer ydmyk tilnærming i sin kritikk. Farstad beskylder Ove Trellevik for kunnskapsløshet og inviterer til voksenopplæring. Han løfter blant annet frem rapportene fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Farstad må lese bedre gjennom VRL sine rapporter – helst noen sider mer enn oppsummeringen. Han må og sette seg inn i ICES tilråding for beskatning av atlantisk laks. Her beskrives et mer balansert syn på situasjonen for villaksen. Ove Trellevik stiller viktige spørsmål ved villaksforvaltningen. Dette fortjener skryt.  Ønske om å la elvene få hvile i noen år, er helt naturlig. Forvaltningen har nettopp stengt ned det meste av sjølaksefiske uten saklig grunn. Det er naturlig at også elvefiskerne må ta sin del av reguleringene.

Laksen blir forvaltet i henhold til retningslinjer fra NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation), samt råd fra ICES (International Council for the Exploration of the Sea). Vi observerer at norsk lakseforvaltning, er i utakt med de internasjonale kvoterådene. ICES vurderer bestandene av Villaksen i Norge til å ligge betydelig over full reproduksjonsmessig kapasitet, beste kategori. Norge er derfor ett, av noen få av land kring Nord Atlanteren, hvor ICES gir beskatningsråd for fiske i perioden 2021 – 2024.

Det er sterke interessemotsetninger knyttet til reguleringen av fiske etter villaks. Vi er av den oppfatning at datamaterialet i VRL’s rapporter ikke blir tilfredsstillende behandlet. Dette gjelder spesielt data fra sjølaksefiske som ikke blir analysert.

Andre data blir løftet frem – eksempelvis utvidingen av antall lakseelver fra de kjente ca. 200 elvene til ca. 450 som det nå i stadig økende grad refereres til. De 250 nye elvene tilfredsstiller ikke kravene til en vurdering etter forskrift (Kvalitets-normen). I VRL sine rapporter heter det, at de er vurdert etter en forenklet metode. Dette er ikke et nytt kunnskapsløft, som bringer de nye elvene opp på siden av de 200 kjente. I VRL sin rapport nr 14 står det klart og tydelig «at for disse elvene har vi ikke data». En kompatibilitetstest avslørte at «den forenklede vurderingen», bare stemte for 17% av elvene. Dette kom frem, når det ble sammenlignet et forenklet datasett, med et som tilfredsstilte kvalitetsnormen – VRL rapport nr 16 s. 132. Hvorfor ta med disse 250 nye elvene i oversiktene fra VRL? De bringer lite ny kunnskap. De har manglende historikk. For mange av dem er oppgangen av laks ikke stor nok, til å vedlikeholde genetisk integritet.

I løpet av 2021/ 22 har vi stadig fått høre om det elendig lakseåret 2021. Hvor lite fisk som ble tatt. Videre hevdes det at de dårlige fangstene understreker hvor dårlig situasjonen er for villaksen.

Hva gikk galt i 2021? De lave fangstene skyldes en historisk tørr sommer – den tørreste i Sør-Norge på 30 år.

Hvordan gikk det året før? Innsiget i 2020 er beregnet av VRL til 553.000 laks. Det beste fangstresultatet på 15 år.

Hva med året før? I 2019 var innsiget også bra – 481.000 stk., likt med gjennomsnittet de 15 siste årene.

Hvorfor blir ikke resultatene fra disse årene kommentert i sammenheng? Vi hører stadig fra forskere og forvaltning at alt peker nedover, og det har det gjort i lang tid. Det er tydelig at det er viktig å bygge et bilde av at villaksen går mot sitt triste endelikt.

Rødlistingen passer utmerket inn i dette narrativet. Den gir kredibilitet til historien om at fangstene av villaks stadig går nedover. Sannheten er at Rødlistingen av villaksen er gjort på feil grunnlag.

Dersom fangstinnsatsen hadde vært den samme hvert år, hadde fangststatistikkene gitt et riktig bilde av bestandsutviklingen. Men IUCN-Norge sammenligner tall fra 1983 med 2019, uten å hensynta enorme forskjeller i fangstinnsats. Dette blir det reneste «galematias».  (se figur under):

Klipp fra NOU 1999 – 09 hvor NINA oppgis som kilde:

I 1983 ble det registrert ca. 23.000 drivgarn + ca. 5.000 krokgarn og ca. 2.000 kilenøter – totalt ca. 30.000 enheter  som deltok i sjølaksefisket. Om vi for enkelhetsskyld sier at i 2019 var der tilbake ca. 3.000 enheter i sjølaksefisket, så er fangstinnsatsen redusert 10 ganger. Mye av sjøfisket var i 2020 henvist til noen få ukers drift, etter at hovedmengden av laks er vandret opp i elvene.

For å forstå hvorfor denne ukritiske bruken av fangstatistikker er feil når tilbakevandringen av laks skal vurderes, må vi gjøre et tankeeksperiment:

Forestill dere at vi hadde samme innsats i sjølaksefisket i 2019 som i 1983, altså 30.000 enheter i sjøen sammen med et elvefiske, som bare hadde marginale reguleringer. Det sier seg selv at fangsten av villaks hadde vært mange doblet. Men først da kunne vi sammenlignet fangstene på et riktig grunnlag. Jfr. ellers VRL’s kommentarer i sine rapporter om at drivgarnsfiske i stor grad beskattet laks som ikke var på veg til kysten eller hørte til elver i andre land.

NASCO/ICES er klar på at villaksen i Norge har det etter forholdene bra. VRL bruker ikke data fra sjøfiske i sine vurderinger, men kommer frem til samme resultat basert på data fra de 200 kjente vassdragene. I sammendraget til VRL’s rapport 15 heter det, sitat:

«Forvaltningsmålene for perioden 2016-2019 var nådd eller sannsynligvis nådd for 91 % av bestandene (figur 2 og 3), usikkerhet i mål og vurdering av oppnåelse tatt i betraktning. Det har vært en klar forbedring i oppnåelsen av forvaltningsmålene siden 2009, med en markant økning i antall og andel bestander der målet var nådd (figur 2). Bedringen skyldes strengere reguleringer av fisket og dermed redusert beskatning, samt økt innsig av større laks (≥ 3 kg) til Sør-Norge og Vest-Norge.»

Merk den siste setningen! Dette er jo en suksesshistorie. Hvorfor løftes ikke dette frem i media? Hvor er rødlistingen i dette bilde? Dette er to forskjellige historier, begge basert på data fra VRL.

IUCN-Norge må gjøre beregningene for villaksen om igjen. Eksempelvis kan de bruke statistikken etter 1989 (drivgarnsforbudet) eller de kan bruke 2002 som utgangspunkt. Uansett må de korrigere fangstvolumene for innsats, slik at det sammenlignes epler for epler.

Det er på høy tid at VRL gir oss en skikkelig analyse av utviklingen i sjølaksefisket. Disse dataene er offentlig eie. Her er det pålitelige data for både fangster og fangstinnsats. De kan belyse endringene i tilbakevendingen av villaksen langt bakover i tid.

De 250 nye elvene må ikke brukes til å tynne ut de gode resultatene fra de 200 elvene med kjent historikk. Om de fyller kravene i «Kvalitetsnormen» etter hvert, så mangler vi fortsatt historiske data.

Vi oppfordrer Farstad til å sette seg bedre inn i situasjonen for villaksen.

En mektig organisasjon som Jeger og Fisk må være opptatt av at det brukes riktige data, når villaksen skal forvaltes.