Villaksen – en kamp om næringsinteresser

Nyheter
718

I et innlegg på Noregs Grunneigar og Sjølaksefiskarlags hjemmeside redegjør Jørrestøl for det han mener er en kamp mellom næringsinteresser på sjø og land. Innlegget er gjengitt under:

Over år har det festet seg en oppfatning av at den atlantiske villaksen er truet, og
at sjølaksefisket og oppdrett er de store trusselfaktorene. Det er ikke riktig. Det er
også en utbredt oppfatning av at ”kampen for villaksen” har en ideell hensikt,
nemlig vern av en truet art. Det er heller ikke riktig. Hvem står bak, hvorfor, og
hvilke konsekvenser har dette? Det kan du lese om på disse nettsidene.

Villaksfisket i elvene gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne.
I 1830 kom de første engelskmennene til Norge for å fiske laks, og i dag deltar rundt
100.000 mennesker i laksefisket hvert år. ”Kampen om villaksen” er i første rekke satt i
gang av disse interessene. ”Kampen” handler egentlig om hvem som skal få fiske og drive
næring basert på den atlantiske villaksen. Så langt er det sportsfiskerne og elveeierne
som har vunnet fram, og mest på bekostning av sjølaksefiskerne, men også
oppdrettsnæringen som har møtt stengte fjorder og redusert vekst.

Mål: Mer fiske i elv
Gjennom allianser med sentralt plasserte personer i norsk forvaltning og samfunnsliv
har villakseinteressene klart å sterkt redusere sjølaksefisket for å kunne ta ut mer laks i
elvene. Med seg på laget har de byråkrater, forskere og politikere som har jobbet
målrettet siden 1980-tallet for å parkere konkurrerende næringer – under dekke av at
”kampen” har hatt et edelt miljømotiv, nemlig vern av villaksen. Med andre ord et
bestillingsverk i regi av én særinteresse, godt hjulpet av folk i ledende posisjoner som er
glad i sportsfiske som fritidsaktivitet og rekreasjon.

Kampen og begeistringen i elvene
Villaksinteressenes sanne ansikt kommer tydeligst til syne hver tidligsommer når
fiskesesongen i elvene starter. Det jubles over å kunne ta opp mest mulig villaks, og helst
etter at den største ruggen har tapt sin dødskamp etter tre kvarter på kroken. Avisene
fører laksebørser over fangstene og direktesendt tv fra elvebredden gir den beste
gratisreklame elveeierne kan få for neste sesong. ”Fang og slipp” trekkes fram som en
miljøsnill måte å utøve sporten på, men god fiskevelferd er det ikke, og for laksen kan
stress og sår etter behandlingen være dødelig selv om den slippes ut igjen.

Det skrikende paradokset er at mens villaksen svømmer opp elva for å gyte og slik
bringe arten videre, gjør fiskerne det de kan for å fange nettopp denne fisken. Den
samme fisken som er nær fredet i sjø.

Hva er problemet?
Ingen vil laksefisket i elvene til livs. Laksefisket er en tradisjonsrik næring som skal
kunne basere seg på høsting av naturens overskudd. Tilreisende sportsfiskere fra Norge
og utlandet betaler store summer for å få fiske på villaksen. Men det er langt viktigere
enn disse næringsinteressene at villaksen forvaltes til beste for villaksen, det vil si
miljømessig bærekraftig. Det kan bare gjøres om man har god nok kunnskap om
laksebestandene. Det har ikke forvaltningen i dag. I motsetning til all annen forvaltning
av kommersielle fiskebestander i Norge, baserer vurderingen av villaksbestandene seg
på fangsttall. Det viktigste datagrunnlaget for vitenskapelig vurdering av bestanden
kommer altså fra sportsfiskerne og elveeierne selv.
En lakseforvaltning styrt av særinteresser er ikke en forvaltning til beste for villaksen.

Villaksen er ikke en truet art
Den atlantiske villaksen som art er ikke truet. Norge har rett nok mistet over 40
villaksstammer og enkelte elver har svake bestander. Til tross for både et tradisjonsrikt
sjølaksefiske og 40 år med lakseoppdrett er det i Norge villaksen klarer seg best i hele
dens utbredelsesområde i Nord-Atlanteren. Tapene av laksestammer skyldes faktorer
som kraftreguleringer i elvene, lakseparasitten Gyrodactylus salaris, forsuring og fysiske
inngrep i elvene.

En mangeårig prosess til fordel for sportsfisket i elv
Etableringen av trusselbildet mot villaksen har vært mulig fordi sentrale politikere,
byråkrater og forskere har hatt ønske om å fase ut alt fiske av villaks i sjø til fordel for
fiske i elvene. Over år har det vært flere milepæler som i sum har ledet fram til dagens
situasjon.

• 1983: Den internasjonale laksekonvensjonen NASCO (Den nordatlantiske
laksevernorganisasjonen) forbyr laksefiske i internasjonale farvann og fastsetter kvoter
for fiske ved Færøyene og Grønland.
• 1986: Miljøverndepartementet overtar forvaltningsansvaret for villaksen.
• 1989: Drivgarnsfisket i sjø blir forbudt.
• 1992: Dagens lakselov (lov om laks- og innlandsfisk) freder laksen og slår fast at
laksefiske skal kun foregå ”når bestandene er sterke nok til å tåle det”
Lov om laks- og innlandsfisk
• 1997: Krokgarn blir fobudt i Norge med unntak av Finnmark.
• 1999: NOU: 9:1999 «Til laks åt alle kan ingen gjera.
https://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/19991999/009/PDFA/NOU1999199900
09000DDDPDFA.pdf
• 2007: St.prp: 32 «Vern om villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag
og nasjonale laksefjorder kommer, med påfølgende Stortingsmelding.