Fredag ettermiddag tikket det inn et besynderlig leserbrev. Avsender var kommunikasjonsavdelingen til Havbruksinstituttet (HI), forfatter var luseforsker Lars Asplin.
Asplin føler seg urettferdig behandlet. Mannen bak instituttets etterhvert mye omtalte lusemodell liker ikke kritikk.
Les også: Lakselusmodellen nødvendig for bærekraftig vekst i oppdrett
«Inntil de seneste par årene har det vært lite oppstyr omkring lakselusmodellen. I det siste har det derimot kommet ulike innspill der det påstås at modellen er feil. Ingen av personene bak disse innspillene har noen gang snakket med meg personlig for å få mer informasjon om hva lakselusmodellen er og gjør og eventuelt avklare misforståelser. I stedet har angrepene på vår metode blitt framført i media med brask og bram, og en kan bare spekulere i hva som er hensikten med det», skriver Asplin.
Les også: Kan vi stole på forskningen?
Leserengasjement
Mannen bak angrepene er i første rekke biolog og tidligere fiskeoppdretter Jan Arve Gjøvik. Med en skarp penn og et kritisk og analyserende blikk har han gjentatte ganger pekt på svakheter og det han mener er logiske brister i lakselusforskningen.
Gjøviks analyser og leserinnlegg har gitt omfattende leserengasjement, ikke minst på sosiale medier.
Les også: Oppdrettere med brannfakkel i striden om næringens miljøpåvirkning
Asplin medgir at det er legitimt å mene noe annet enn forskerne på Havforskningsinstituttet, men han ønsker ikke at dette luftes i det offentlige rom.
«Avisspaltene er derimot ikke arenaen hvor Havforskningsinstituttet skal måtte begrunne sine resultater vitenskapelig. I det vitenskapelige miljøet finnes det en etablert praksis for slik debatt ved at alternative hypoteser og metodekritikk publiseres i vitenskapelige tidsskrift der de gjennomgår en knallhard (anonymisert) evaluering fra andre fagpersoner for å sikre at arbeidet holder mål».
Asplin fremviser også en ikke ubetydelig grad av hårsårhet på egne vegne.
«Å påstå at andres publiserte vitenskapelige arbeider er gale på en slik direkte måte som det nå gjøres er en alvorlig anklage! Men skal dette kunne tas på alvor, må anklagene først underbygges gjennom et eget vitenskapelig arbeid som er publisert i et anerkjent og relevant vitenskapelig tidsskrift. Deretter kan vedkommende om nødvendig gå ut i media og fortelle om resultatet, selv om det er en uvanlig og uhøflig kommunikasjonsform innenfor vitenskapen».
«At enkelte nå angriper Havforskningsinstituttes lakselusmodell framstår derfor som absurd, da dette vil være det viktigste verktøyet de har for å dokumentere at industrien kan vokse på en bærekraftig måte», skriver Asplin videre.
Milliarder på spill
Årlig spanderer norsk oppdrettsnæring mellom tre og fire milliarder kroner på bekjempelse av lakselus. En hel industri har på få år vokst opp for å få bukt med den store flaskehalsen for produksjonsvekst i næringen. Laksemarkedet skriker etter mer fisk. Veksten stoppes av lus.
Når HI nærmest tar til orde for sensur av avvikende ytringer, som peker på at lusekartet ikke stemmer med terrenget, er det alvorlig. Det statsfinansierte instituttets representant fremstår også som både pretensiøs og arrogant i sitt forsøk på å stoppe mediedekning og kritiske røster.
Luseforskning er for viktig for å bli overlatt til en håndfull forskere på Nordnes. Men først bør disse være ydmyke nok til å innrømme at lakselusmodellen ikke bærer i seg en fasit for virkelighetsbeskrivelsen. Forsøk på å legge lokk på eller tone ned kritiske røster er en meningsløs strategi – så fremt en ikke har noe å skjule.
Dette er et viktig tema. For lakseoppdrett finnes det vel knapt viktigere tema idag. Derfor er åpenhet viktig. Lakselus skal ikke utelukkende kunne drøftes i lukkede rom.
Det skulle bare mangle.
