Vil fange makrellstørje på 250 kilo – og lagre dem levende i merd

Nyheter
1328

Havforskningsinstituttet (HI) leder et pilotprosjekt for levendelagring av makrellstørje.

– Klarer vi det kritiske punktet, å få størja oppi transportmerden, får vi til resten, sier fangstforsker Manu Sistiaga i en artikkel, som er publisert på HIs nettsider i forbindelse med prosjektet.

20. september går han og et knippe forskerkollegaer om bord i fiskebåten «Vestbris». De skal forsøke noe som aldri før er gjort i Norge, med de aller største eksemplarene av verdens største tunfisk: Å få dem oppi en merd.

– Dette gjøres med makrellstørje i Middelhavet, men under helt andre forhold. Der er fisken mindre, og står samlet for å gyte, forklarer forskeren.

I det siste har en rekke makrellstørjer tatt turen frivillig inn i oppdrettsmerder, senest på Mowis lokalitet Haverøy i Øygarden kommune. Ifølge Mowi er denne fisken tilbudt HI for prøvetakning.

Utfordringer
Det er de største individene på 250-350 kilo som legger beitevandringen til artens nordlige yttergrense, Norge.

– Som vi har dokumentert før er det mange utfordringer i dagens fiskeri, særlig knyttet til kvalitet og lønnsomhet, sier Sistiaga

Les også: Makrellstørje er ikkje lett å fiske – havforskarane vil hjelpe

HI lister deretter opp følgende utfordringer:

  • Det er vanskelig å kontrollere hvor mange eller snarere hvor få fisker man fanger om gangen.
  • Det er komplisert arbeid å få fiskene om bord og avlive dem effektivt og skånsomt. Dette påvirker kvaliteten på kjøttet, og pris.
  • Markedet blir gjerne fylt med mye fisk på én og samme tid, som også gir fiskerne dårligere pris.

Saken fortsetter under bildet.

Denne makrellstørjen gikk nylig inn i et SalMar-anlegg i Trøndelag. FOTO: SalMar

6-trinns angrepsplan
Såkalt levendelagring er en mulig løsning på disse problemene. Men absolutt ingen enkel sak, ifølge HI, som har lagt følgende angrepsplan: 

1. Finne og fange makrellstørja
Først må forskere og fiskere finne den superraske fisken relativt nær land i Måløyområdet, der de skal lagre dem.

Så må de lykkes i å omringe fisken med nota. Dette i seg selv er noe fiskerne har brukt mye tid på de siste sesongene. De må heller ikke fange for mange fisker.

– Vi har en forsøkskvote på inntil seks tonn, som i praksis betyr 20-30 fisker, forklarer Sistiaga.

Det er vanskelig å beregne stimenes størrelser på sonaren, særlig når fisken er i nota. Båten og redskapen lager turbulens og støy i sjøen, som gjør utslag på sonaren.

– Før vi fanger en stim, må vi dra nytte av den samlede kompetansen fra fiskerne og forskerne om bord på «Vestbris».

Fiskebåten har også en makrellstørjekvote. De kan høste fisken dersom det blir mest formålstjenlig.

2. Sy sammen not og transportmerd
Både størjenota og en sammenleggbar transportmerd på 140 meter i omkrets er utstyrt med hver sin halvdel av en overføringskanal – totalt en 12 meter lang «tunnel».

– Når fiskene er fanget i nota, må vi ut i lettbåt og sy sammen koblingen mellom not og merd. Dette har HI-forskere gjort før med makrell og sild. Det skal gå greit i fint vær, forklarer Sistiaga.

3. Få fisken til å svømme gjennom kanalen
Nå er vi kommet til det springende punktet. Forskerne må få fisken til å svømme inn i tunnelen og ut i transportmerden.

– Og det må vi gjøre uten å snurpe sammen nota for mye. Da kan størjene bli stresset, vikle seg inn i notveggen og dø, forklarer Sistiaga.

Forskerne er til en viss grad prisgitt fiskenes vilje og atferd. Men det kan også virke til deres fordel.

– Størja er en stimfisk. Går én gjennom, følger trolig resten etter. Vi har lekt med tanken på å bruke en falsk størje som vi drar gjennom kanalen, sier han.

Den atlantiske tunfiskkommisjonen ICCAT forvalter makrellstørja. De stiller strenge krav til dokumentasjon av fisk som skal lagres i merd. Overføringskanalen er derfor utstyrt med et stereokamera fra Mohn Technology som skal telle fiskene og måle lengden deres mens de passerer.

4. Få fisken inntil land
Når det kritiske punktet er overstått, er fisken sikret i en transportmerd. Den skal «Vestbris» taue til land. Sakte.

– Vi skal slepe fiskene til Runderheim ved Måløy i én knop. Det er derfor vi helst vil fange dem nærmest mulig der vi skal ende opp, forklarer Sistiaga.

– Vi er avhengige av fint vær og tålmodighet. Men har vi kommet så langt, har vi lave skuldre.

5. Overføre fisken til oppbevaringsmerd
Mens transportmerden er lett og sammenleggbar, er den endelige oppbevaringsmerden solide saker.

Ved oppbevaringsmerden blir det samme prosedyre med sammenkobling og overføring, men her i ro og mak.

– Også her vil stereokameraet ta mål av fisken. Får vi samme resultat, og har fisken synlige skader eller tegn til stress? Det er forskningsspørsmålene, sier Sistiaga.

6. Analysere kjøttet på avlivet fisk
Størjene skal så gå i merden hos Domstein Sjømat en kort periode før de fleste slippes fri. Et fåtall fisker vil bli avlivet med ulike metoder som skal ivareta kvalitet, dyrevelferd og HMS.

Hvis de kommer så langt, vil forskere og fiskehandlere til slutt analysere kjøttet og sammenligne kvaliteten med fisken som er landet gjennom det kommersielle fiskeriet.

Saken fortsetter under bildet.

Japansk ekspert vurderer kvaliteten på makrellstørjekjøttet for å avgjøre hvilke fisker som kan gå til auksjon i Japan. ARKIVFOTO: Manu Sistiaga/HI

– Levendelagring er fremtiden
– Dette er et ambisiøst prosjekt med veldig mange faktorer som skal stemme. Men ett sted må vi begynne, sier forskeren.

– Hver fase har mange egne forskningsspørsmål, så selv om vi ikke lykkes med alt, vil vi lære noe, fortsetter han.

Sistiaga mener levendelagring kan gi et mer bærekraftig og lønnsomt størjefiske når det kan forsyne markedet jevnt og trutt med fisk av topp kvalitet.

– Det vil kunne gi bedre dyrevelferd, lønnsomhet, og kanskje gjøre det lettere å bygge opp det norske og europeiske markedet for makrellstørje.

– Det er et stort paradoks at vi importerer oksebiff fra Uruguay og sender makrellstørjene våre til Japan. Her må vi kjenne vår besøkelsestid, mener forskeren.