– Vi må ikke slå babyen ut med badevannet

Oppdrettsnæringen har blitt en viktig premissgiver for økt bearbeiding i norsk sjømatnæring. Forslaget om grunnrentebeskatning kan sette oss tiår tilbake i tid og flytte viktige industriarbeidsplasser ut av landet.

«Vi må øke bearbeidingen av fisk i Norge!» Dette er kanskje det utsagnet norske politikere bruker oftest i sine festtaler når de skal belyse fremtidsvisjonene for sjømatnasjonen Norge.

Det foredles heldigvis stadig mer fisk i Norge. Dette skyldes først og fremst volumøkningen i produksjon av oppdrettslaks, og investeringsvillige oppdrettere som har gått fra utelukkende å selge rund (usløyd) fisk, til nå også å bearbeide og selge filet.

For hvitfisknæringen (villfanget torsk, hyse og sei) er foredlingsgraden sterkt redusert. En rekke filetfabrikker langs kysten er lagt ned. Fisken eksporteres hel og bearbeidingen skjer i stor grad utenfor Norges grenser.

Dersom vi skal fortsette den positive utviklingen med økt foredling av oppdrettslaks, og snu den negative trenden i utviklingen for hvitfisk, må det gjøres betydelige investeringer.

Investeringer i norsk sjømatnæring betinger kapital, kompetanse og interesse for næringen. Dette er kapasiteter og egenskaper som flere av eierne i norsk lakseoppdrettsnæring har vist seg å inneha de siste 10–20 år. Det er realisert en rekke offensive satsinger innenfor foredling av norsk oppdrettslaks, men også i norsk fiskerinæring for øvrig.

Undertegnende har jobbet med videreforedling av fisk og sjømat i 30 år i Lofotprodukt og Insula. Vi er nå cirka 600 ansatte i Norge, og er etablert med hjørnestensbedrifter i flere norske lokalsamfunn: Vardø, Båtsfjord, Havøysund, Leknes, Gjerdsvika og Kongsvinger.

De siste 12 årene har Witzøe-familiens investeringsselskap Kverva vært vår hovedeier og garantist for det som har vært en svært offensiv satsing på nettopp videreforedling av sjømat i Norge. Kverva er også største eier i SalMar, og Kvervas største inntekter har historisk sett kommet som utbytte fra oppdrettsvirksomheten i SalMar.

Med regjeringens forslag vil 40 prosent av alle fremtidige inntekter i selskaper som SalMar trekkes i skatt. Det i tillegg til 22 prosent selskapsskatt på linje med bedrifter i alle næringer. Dette er penger som ikke kan brukes to ganger. Det må være tillatt å påpeke at Insulas offensive satsninger knyttet til fabrikkutbygginger, investeringer i produksjonslinjer, produktutvikling og merkevarebygging ikke hadde latt seg realisere i samme omfang dersom store deler av SalMars inntekter hadde gått med til å betale en skyhøy ekstra skatt, i stedet for å overføre disse pengene til Kverva som investeringskapital. Ikke minst fordi forslaget som foreligger kun gir fradrag for investeringer i sjø. Investeringer i tilknyttede selskaper som driver videreforedlingsaktivitet etter at fisken er kommet på land, som i Insulas tilfelle, omfattes ikke.

Lakseoppdrettsnæringen er en stor suksess i norsk industrihistorie, og har gitt vekstkraft og fremtidstro til en rekke lokalsamfunn i landet vårt. Men næringen er ung – og vi er nettopp begynt. Regjeringens forslag til beskatning ligger an til å gi en kraftfull oppbremsing i investeringsevnen for økt satsing på foredling av de fantastiske råvarene vi har tilgang til. Dette stikk i strid med budskapet i de politiske festtalene.

Opp gjennom årene har jeg møtt flere lakseoppdrettere som har uttalt at «det mest lønnsomme de har gjort innenfor foredling av laks, er å selge filetmaskinene» – altså å slutte med foredling, og bare eksportere hel fisk.

Vi må vokte oss vel for at dette ikke skal bli den endelige sannheten – at Norge atter en gang ender opp som råvareleverandør, mens foredlingen, arbeidsplassene og verdiskapningen skjer utenfor landets grenser.