Peder W. Egseth fra rådgivingsfirmaet Tinde Advise lurer i iLaks 13. juni på hva MDG har skjønt, som næringslivet utenfor Ring 3 (i Oslo) ikke har skjønt. Svaret på det Egseth spør om er ganske enkelt: Det MDG, R, DN og egentlig mange andre har skjønt, er at nå må man starte med å ta skjeen i en annen hånd, fordi næringen selv gjennom 20 år har bevist at den ikke klarer å ta ansvar selv.
Egseth lurer fordi Stortinget nylig har behandlet regjeringens havbruksmelding. Den foreslo å legge om havbruksforvaltningen til et system som setter naturens tålegrense som ramme. Blant annet foreslo meldingen å erstatte dagens system basert på mengde fisk i merdene (MTB) med et system styrt av hvor mye lus det er forsvarlig å ha i et oppdrettsområde. Et selskap ville med det nye systemet fått en tillatt lusekvote i stedet for en tillatt mengde fisk, og måtte drive innenfor lusekvoten.
Dette tar næringen bort fra et system som i dag gir alt for mye lus på tam og vill fisk, og alt for mye lusebehandling som skader og dreper millioner av fisk. Det vil gjøre det lønnsomt å investere i teknologi som gir lite lus, for eksempel lukket drift. Og lusekvoten kan man selge og kjøpe.
Dette er en vei fram mot en bærekraftig havbruksnæring, ut av dødsspiralen der næringen ødelegger fiskehelse, miljø, villaks og sitt eget omdømme mer og mer. Havbruksnæringen har insistert på å få ansvar for selv å løse sine miljøproblemer. De har fått det som de ville, men de har ikke tatt ansvaret. Næringens forhold til fiskevelferd, miljø, og villaks er helt uforsvarlig.
Det vi og mange i havbruksnæringen i hele landet har skjønt, og dessuten regjeringen og Fiskeridepartementet, er at nå har havbruksnæringen møtt veggen.
I Havbruksmeldingen uttrykker regjeringen det slik: Med dagens system vil “miljøtilstanden på kysten utvikle seg på en måte som ikke gir rom for vekst i produksjonen”.
Næringen må ha hjelp, bort fra et forvaltningssystem som premierer uakseptabelt høy dødelighet på både vill og tam laks, dårlig velferd for millioner av fisk, enorm sløsing med ressurser.
Har ikke Egseth skjønt dette? Han virker bare bekymret for at nødvendig nytenking kan skape hodebry for økonomene i næringen: Havbruksnæringen har “kjøpt tillatelser av staten for milliarder av kroner”. Hvordan kan disse verdiene oversettes til forslaget om “lusekvoter”, undrer Egseth. Havbruksnæringen vil ha nytte av rådgivere med litt bredere perspektiver enn dette.
Hvis man starter med å være glad for forslag som løfter havbruket ut av uføret det har kjørt seg ut i, så greier nok denne svært kompetente næringen og dens dyre rådgivere å finne ut hvordan en type verdisetting kan erstattes med en annen type. Man kan starte med det enkleste. Ta verdien av tillatelsene i et område i dag, og si at de samlede lusekvotene i det samme området er verdt det samme. Vipps, så har man også selskapets “nye” verdier i området. Kanskje det er litt mer komplisert, men bankene greier fint å verdsette alle slags andre selskaper selv om de ikke har statlig bestemte produksjonskvoter.
Havbruksnæringen kan selvsagt bli en bærekraftig, varig vellykket nøkkelnæring på kysten. Men det forutsetter at næringen og dens rådgivere innser at den ikke er det i dag. Med havbruksmeldingen turte regjeringen endelig å tenke nytt og prinsipielt riktig.
Dessverre bakket regjeringen delvis ut av sin egen melding etter press fra Sjømat Norge, Høyre og Frp. Det etterlot MDG i den interessante posisjonen at vi og Rødt ble de eneste som virkelig forsvarte viktige grep i meldingen. Kompromisset som stortingsflertallet endte med, betyr nye utsettelser og fortsatt usikkerhet om forvaltningen av havbruket. Men meldingen pekte riktig vei, og den veien bør næringen og konsulentene også slå inn på.
