En hammer kan være nyttig i mange sammenhenger, og man klarer alltids å få både skruer i veggen og parkett på gulvet med den. I enkelte tilfeller, som i verdsettelse av oppdrettsselskaper, kan det dog være fornuftig å ta i bruk mer passende verktøy.
Konsolideringen i norsk havbruksnæring har på nytt skutt fart den siste tiden. I løpet av det siste året har Holmøy, Firda, Cermaq, Salmar og Mowi alle handlet familieeide oppdrettsselskaper. Også mindre konstellasjoner har funnet sammen. INAQ bisto blant annet de selgende aksjonærene i Engesund Fiskeoppdrett i salget til ETT Havbruk i fjor. Settefisknæringa går litt mer under radaren, men også her har vi sett transaksjoner som for eksempel Bjørøyas kjøp av Osan Settefisk.
Hvordan skal selgende aksjonærer og familier være sikre på at de får riktig pris? Prosessen for å komme frem til dette innebærer som regel en verdivurdering i et eller annet format.
Verdivurdering av oppdrettsselskaper, både for settefisk og matfisk, er en kompleks oppgave som krever en grundig forståelse av næringens karakter og egenskaper. Abraham Maslows sitat, “To a man with only a hammer, everything looks like a nail,” sier noe om viktigheten av å tilpasse metodene for å vurdere verdi. I oppdrettsnæringen innebærer dette at man bør være kritisk til verdivurdering basert på teoretiske metoder og heller anvende en tilnærming som tar hensyn til bransjens særegenheter. Standard finansielle metoder har lite relevans brukt alene i verdsettelse av kompleks biologisk produksjon.
I oppdrettsnæringen kan det være utfordrende å si noe om fremtidig inntjening på grunn av svingninger i lakseprisene, produksjonskostnader, sykdomsutbrudd og ikke minst regulatoriske endringer. Slike faktorer kan føre til stor usikkerhet, og dermed vanskeligheter med å lage nøyaktige estimater for fremtidige kontantstrømmer. Som en kompenserende handling bør man i det minste benytte seg av bredt spenn av verdier som grunnlag for eventuelle forhandlinger i en prosess.
Ofte vil verdivurdering ta utgangspunkt andre transaksjoner, være seg kjøp og salg av oppdrettsselskaper eller auksjonerte konsesjoner. Mens denne metoden kan være effektiv i bransjer der det finnes mange sammenlignbare, homogene selskaper og eiendeler, kan den være mindre anvendelig i oppdrettsnæringen. Lokasjonen av konsesjoner for matfisk har stor betydning, da produksjonsområder for matfisk påvirkes av trafikklyssystemet og andre forhold som påvirker produksjonsevne. For settefisk er nærhet til ressurser, i form av både kvantitet og kvalitet, avgjørende. Dette gjelder selvsagt tilgang til vann for gjennomstrømningsanlegg, men også faktorer som kraftoverskudd- og underskudd har stor påvirkning gitt nye, energikrevende produksjonsformer som RAS-teknologi. Igjen er kjennskap og kunnskap nøkkelord i håndteringen av slike problemstillinger.
En verdi som historisk sett har fått for lite oppmerksomhet i verdivurdering, er verdien av gode lokaliteter, da det historisk sett har vært god tilgang til å anskaffe nye. Dette er endret de siste årene, og i dag er det faktisk færre lokaliteter i Norge enn for 15 år siden. Hva lokaliteter handles for mellom oppdrettere er som regel ikke tilgjengelig informasjon, noe som gjør det utfordrende å vurdere deres verdi nøyaktig. Dette igjen krever god kjennskap til de transaksjoner med lokaliteter som faktisk har blitt gjennomført, og da helst i kombinasjon med kunnskap om lokalitetskartlegging og kompetent evaluering av offentlig informasjon samt selskapets kunnskap om lokalitetene.
Forholdet mellom konsesjoner og lokaliteter er også unikt for det enkelte oppdrettsselskap, og god sammensetning som gir høy utnyttelse bør selvsagt tillegges mer verdi. Det samme kan for eksempel temperaturprofil på ferskvann og næringsstilstand i resipient for settefiskanlegg bidra til. Jo bedre produksjonsforhold, jo høyere verdi. Selvsagt.
Maslows filosofi om å bruke flere verktøy er en nyttig tilnærming til verdivurdering generelt og spesielt relevant når det gjelder verdivurdering av oppdrettsselskaper. Det er viktig å ha en variert og risikobasert tilnærming som inkluderer innsikt i næringens særegenheter og anerkjennelsen av risikoer knyttet til biologisk produksjon, vanskelig verdsettelse av eiendeler og lokale faktorer som påvirker produksjonspotensialet.
