Vedums skattejakt – og konsekvensene av den

Selv om intensjonen er å hente penger fra selskapene, ender regningen hos eierne, kundene eller de ansatte.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) har i løpet av sine tre og et halvt år som finansminister satt spor etter seg. Først og fremst på grunn av en ting: Skatt. Vedum har dreid sentrumspartiet Sp langt ut på venstrefløyen, og ivret for stadig flere muligheter til å øke skattetrykket. Han har økt verdsettelsesgrunnlaget og satsen for formueskatt, økt utbytteskatten (til 37,8 prosent), innført grunnrenteskatt i flere sektorer i næringslivet og har også luftet ideer om økt beskatning av bolig, hytter, biler, båter og luksusgoder.

Vedum har en Robin Hood-strategi. Han gir (litt) skattelette til dem som har minst, og tar dette igjen fra rikinger og selskaper. Klassisk rød fordelingspolitikk. Og applauderes av LO.

Forkjærlighet
Særlig vellykket kan en ikke si at skattejakten har vært. I en periode med lavkonjunktur, økt rente, svekket krone og tynnere lommebøker for folk flest, har både Vedum, og sjefen hans, statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), stadig følt behovet for å love at det snart vil gå bedre.

Velgerne er ikke imponert. De har sendt Sp og Ap til historisk lave nivåer – og Sp sågar under sprerregrensen på de siste meningsmålinger.

Vedum synes å ha en særlig forkjærlighet for bedrifter som skattesubjekt. Men kan en egentlig beskatte bedrifter?

Den Nobel-prisvinnende økonomen Milton Friedman kalte det «free lunch myth», at staten kan bruke penger uten at det koster andre noe. Spesifikt gjennom skattlegging av bedrifter – uten at noen trenger å betale for det.

«Det er ingen selskaper som kan betale skatt. Kun folk kan betale skatt,» mente han. «Når du snakker om skatt på selskaper, må den betales av noen. Enten betales den av aksjonærene, kundene eller arbeiderne.»

«Den såkalte skatten for arbeidsgiver må alltid betales av arbeidstakeren», sa han, og la til at «det reduserer incentivene til å ansette noen, og dermed rammer det arbeidstakeren».

Bæres av folket
«Pengene må komme fra salg av varer og tjenester firmaet tilbyr – og det er mindre tilgjengelig for å redusere priser, å betale utbytte eller å betale lønn. Skatten bæres av folket,» fastslo Friedman.

Effekten av dette så en nylig på Bømlo, hvor hjørnesteinbedriften Bremnes Seashore varslet nedleggelse av produksjon og salg av Salma-laksen. 100 ansatte mistet jobbene sine. En viktig årsak til dette var nettopp skatt.

Bremnes-sjef Linda Litlekalsøy Aase formulerte seg slik:

«Det hadde heller ikkje vore til ulempe om styresmaktene hadde lagt betre til rette for norsk eigarskap og foredling i Noreg, mellom anna ved å unngå auka skattar og ved å styrka rammevilkåra for foredling.»

Noe av det mest oppsiktsvekkende ved Salma-nedleggelsen var den øredøvende stillheten fra LO-forbundet NNN.

– Jeg synes kanskje man er veldig snar med kritikken her. I denne spesifikke saken snakker man om en produksjon som har gått med store minus. Dette skyldes ikke skatt i seg selv. Det er snakk om en produksjon som er så kostbar at man ikke kan ta det igjen i markedet. Så at regjeringens politikk skal være en direkte årsak til dette, har jeg vanskelig for å se, uttalte Yngve Hansen, forbundssekretær i NNN, med ansvar for fiskeindustrien.

Les også: Hvem støtter NNN når Salma legger inn årene?

Exit
Skatt, spesifikt kombinasjonen av økt formueskatt og utbytteskatt, er da også grunnen til at over 500 rike nordmenn har forlatt landet og flyttet til Sveits. I tråd med Friedmans teori er det altså ikke selskapene, men eierne som bærer kostnadene fra skatteøkningen. Det skal her kjapt nevnes at antall «laksebaroner» i Sveits er forsvinnende få, selv om en gjennom riksmediene har fått inntrykk av det stikk motsatte.

Milton Friedman er for øvrig særlig kjent for sin kamp mot inflasjon:

«Kan du trykke penger uten noen kostnader? Gir det samfunnet noe i det hele tatt? Nei, det er simpelthen en form for skattlegging. Hvis du trykker penger, får folk mer penger å bruke. Hvis de bruker mer penger på det samme volumet av varer, vil prisene stige. Og dermed betaler alle mer gjennom inflasjon.»

Milton Friedmans lære ble forøvrig brukt i rikt monn av noen av hans studenter, de såkalte «Chicago Boys», til å snu lutfattige og marxistiske Chile til å bli Latin Amerikas rikeste land per capita. Snuoperasjonen ble beskrevet i boken «Goldfinger – Historien om Mowi», som kom ut i vår.