Denne uken har pressen «gasset» seg i nye oppslag om mye lakselus. Oppslagene kom som følge av at Mattilsynet varslet at de var bekymret. Tilfeldigvis kom dette varslet samme dag som fiskeriministeren besøkte en produsent som kanskje har en ny teknologi, som kan bidra til å holde lakselusa under kontroll. I enkelte aviser er det også store oppslag om at villaksen uteblir. Selvsagt er det oppdretternes feil. I år som i fjor. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning melder at innsiget av laks er halvert fra 1983 til 2013.
La oss være ærlige, lakselus er et problem for norske oppdrettere, men det er et lite problem sammenlignet med virkelige miljøproblemer.
I 2012 slapp norske oljeindustri på sokkelen ut 10.396,9 TUSEN tonn karbondioksid, 163.337.777,49 kubikkmeter oljeholdig vann og drøyt 44.000 tonn nitrogenoksyder. Industrien slapp ut 12 millioner kilo kjemikalier som er kategorisert med fargen gul. Definisjonen på gule kjemikalier er: -Stoffene har akseptable miljøegenskaper, det vil si at de brytes relativt raskt ned i marint miljø, og/eller viser lavt potensial for bioakkumulering og/eller er lite akutt giftige.
Jeg skal ikke engang gjøre et forsøk på å forstå hva et «lite akutt giftig stoff» er.
Definisjonen på et grønnfarget kjemikalie er at det «normalt ikke medføre skade eller ulempe for det marine miljøet.»
Hva betyr normalt, spør kanskje du? Jeg vet ikke, men jeg vet at oljeindustrien slapp ut 115 millioner kilo av denne typen i 2012. Røde kjemikalier er definert slik: – Stoffene brytes sakte ned i marint miljø, viser potensial for bioakkumulering og/eller er akutt giftige. Drøyt 7.000 kilo av disse stoffene ble sluppet ut i vannet fra norsk oljeindustri i fjor. 328.000 kilo ble pumpet tilbake til reservoarene. I 2012 slapp oljeindustrien ut nær 2.385 kilo «sorte» kjemikalier til vann og 17.094 kilo tilbake til reservoarene. Sorte kjemikalier er definert slik: – Stoffene er lite nedbrytbare og viser samtidig høyt potensial for bioakkumulering eller er svært akutt giftige.
All industri påvirker omgivelsene, også norsk havbruksnæring, men det må være åpenbart for enhver som følger med at kritikken mot norsk havbruksnæring er totalt blåst ut av proposjoner.
Forvaltningen av norsk havbruksnæring er sterkt knyttet til enkelte miljøparameter, «biologisk forurensing» (=rømming) og lakselus. Begge skal angivelig påvirke villaksen i så sterk grad at enhver endring i en elv tilskrives oppdrett. Fiskes det mindre, er det lakselusa sin feil. Fiskes det mer, er første innskytelse å påstå at det er rømt oppdrettslaks fiskerne får, ikke villaks.
I dag omtaler iLaks nye forskningsresultater fra EU. Forskningen slår, ikke veldig overraskende, fast at klima kan forklare villaksens tilbakegang.
-Den sannsynlige effekten av varmere hav, og hvordan dette endrer type organismer som lever i havet betyr at når havene blir varmere vil kaldtvanns planktonarter, som den unge laksen eller postsmolt beiter på, flytte nordover med en estimert hastighet på 30 kilometer på et år, forklarer professor Ken Whelan ved Atlantic Salmon Trust.
I fjor sommer hevdet forskere at varmere vann har gitt makrellen for gode vilkår. Store makrell stimer «støvsuger» de øverste vannlagene og utkonkurrerer annen fisk, ble det hevdet.
Dermed er ringen sluttet: Det store problemet er global oppvarming.
