Valget står mellom superskatt på lakseoppdrett eller å bygge en sterk, kystbasert eksportnæring som kan tilføre tusenvis av nye arbeidsplasser til distriktene

Meninger
2002

Skattedebatten preges dessverre av feil fakta og tabloide fremstillinger. Det er på tide å legge realitetene til grunn.

Norsk lakseproduksjon kan vokse til 5 millioner tonn fra 1.3 millioner i dag. Dette er det også et politisk ønske om. Skal vi lykkes, bør en stor del av veksten skje i åpent hav. Veksten vil kreve milliardinvesteringer.

Resultatet vil være ren, bærekraftig og fornybar matproduksjon. Dersom ikke vi satser langs kysten i Norge, vil samme produksjon havne på land i USA og Kina. Konsekvensen er en energisløsing verden ikke har sett maken til. Om staten innfører 62 prosent skatt på oppdrett, vil veksten i norske havområder bli kanalisert til andre land. Tar staten det aller meste av det bransjen tjener, blir det rett og slett ikke kapital igjen til å gjøre de verdiskapende investeringene.

Ren feilinformasjon
Det er ren feilinformasjon når det hevdes at det er skapt «eventyrlige formuer» basert på konsesjoner som er gitt bort. For Salmar så er hver av de 100 heleide konsesjonene kjøpt i det åpne markedet, til markedspris til enhver tid, de siste kjøpene til 150 millioner pr. konsesjon.

Flertallet i skatteutvalget var håndplukket av finansdepartementet. Mindretallet kom fra de ansatte, næringslivet og kommunene. De som vet hvor skoen trykker, kommunene langs kysten og det verdiskapende arbeidslivet, sa nei til skatteforslaget. Det er de som må leve med konsekvensen av forslaget.

Å betale den samme skatten som andre næringsdrivende, er ikke et privilegium. For oppdretteren handler det om likebehandling mot sammenliknbare bransjer, som er landbruk og oppdrett av laks på land. Skal vi som oppdretter av laks i havet betale 62 prosent skatt, mens de som dyrker mat på land – laks eller kylling, skal betale 22 prosent? Vi bruker ikke en naturressurs; vi driver en industriell matvareproduksjon i et område vi vil betale leie for. På samme måte som en bonde som leier jord fra kommunen.

Tatt ut av enhver sammenheng
Det hevdes at oppdrett har en lønnsomhet andre bransjer kan drømme om. Påstanden er tatt ut av enhver sammenheng. I løpet av oppdrettsnæringens 50 års historie er 85 prosent av overskudd før skatt tjent de siste 10 årene og 46 prosent de siste tre. En ekstraordinær situasjon med en svak norsk krone og hvor lakselus har stoppet tilbudsveksten. Dette alene har skapt den superprofitten, som finansdepartementet inn i evigheten vil skatte med 62 prosent. Samtidig bygges det en enorm kapasitet for landbasert lakseproduksjon i andre land, hovedsakelig med norske investorer som tjener sine overskudd uten særskatten som finansdepartementet vil innføre i på oppdrett i Norge

En knapt omtalt, men dramatisk konsekvens av en slik skatt, er at de privateide oppdretterne som ikke kan hente kapital i markedet, risikere at det lokale eierskapet forvitres. En rekke av disse private selskapene har investert tungt i teknologi, i videreforedlede produkter og i merkevarebygging som gir mange arbeidsplasser langs kysten og som ikke hadde vært mulig om staten hadde tatt over 60 prosent av overskuddet i skatt og som vil stoppe innovasjonen fremover.

Enorm mulighet for Norge
Vi har enorme havområder hvor det kan dyrkes mat. Det er 22.000 km2 dyrket og dyrkbar jord i Norge. Sjøarealet vi har til disposisjon er 860.000 km2 , nesten 40 ganger så stort; mesteparten langt til havs. Et nytt industrieventyr hvor 50-års oljekompetanse gjenbrukes og videreutvikles representerer en enorm mulighet for Norge. Dersom midlene som trengs for å realisere dette settes på finansdepartementets konto, skaper vi ikke flere arbeidsplasser, høyere kompetanse og nye løsninger.

Norge kan leve av mat produsert på havet de neste 100 årene om vi bruker kapitalen til å investere i dyrking av god, sunn og bærekraftig mat, med minimal energibruk og med minimalt fotavtrykk.

Denne debatten må ikke reduseres til kortsiktig skatteinnhenting, til det er den altfor viktig. Dette handler om å sikre riktige rammer for å skape de verdiene Norge trenger for fremtiden.