Har Fiskeridirektoratet valgt en ensidig og smal vei?
Maritim sektor generelt, og oppdrettsnæringen spesielt, er blitt en av Norges aller viktigste næringer. Når vi i tillegg ser at det er tverrpolitisk enighet om å femdoble verdiskapningen fra marin sektor, sier det noe om de enorme ambisjonene for sektoren. Samtidig er både tidligere fiskeriministere og resten av det politiske Norge veldig tydelige på at veksten må komme gjennom bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljøpåvirkningen. I dag ligger det begrensninger i vekst for oppdrettsnæringen i det såkalte «trafikklyssystemet», basert på utfordringer tilknyttet lakselus og rømning. Ingen er uenig i at disse utfordringene må løses for å tillate vekst i samsvar med de politiske målene om femdobling av verdiskaping i marin sektor.
For å stimulere til videre vekst i næringen ble det innført en tidsbegrenset ordning med utviklingstillatelser. Formålet er å opprette insentiver for teknologiutvikling og nye løsninger som kan legge til rette for en bærekraftig vekst i næringen. Muligheten til å søke opphørte i fjor høst etter at interessenter i nesten to år har hatt mulighet til å søke. Insentivet i ordningen, foruten ønske om å drive teknologiutvikling og skape nye løsninger hos søkerne, er at tillatelsene på nærmere vilkår kan konverteres til alminnelige kommersielle matfiskkonsesjoner for oppdrett av laks. I bytte mot denne risikoavlastningen har myndigheten forutsatt at utviklingstillatelsene skal bidra til å utvikle teknologi og løsninger som skal deles og komme hele havbruksnæringen til gode. Dette er i seg selv en fornuftig løsning som er nedfelt i forskriftene for ordningen.
Fiskeridirektoratet, som første instans for behandling av utviklingstillaleser, har likevel valgt en vei som så langt er nokså ensidig og smal både når det gjelder teknologiretninger og aktører som myndighetene gjennom tildeling av utviklingstillatelser har bestemt seg for å satse på. Dette kan bidra til at en løsning på utfordringene i sektoren ikke er så nær som vi skulle ønske. Bakgrunnen for den tilsynelatende smale og ensidige behandlingen hos direktoratet kan kanskje være at direktoratet oppfatter regelverket og ordningen som snever. Jeg har stor forståelse for at direktoratet ønsker at det er de beste prosjektene som skal komme gjennom nåløyet. Regelverket slik det er fastsatt er likevel ikke snevert når det gjelder hvilken teknologi og hvem som skal tildeles utviklingstillatelser selv om nåløyet skal være trangt. Etter min vurdering må derfor den nye fiskeriministeren Harald T. Nesvik snarlig benytte sitt handlingsrom til å stake ut en bredere forvaltningspraksis som direktoratet kan og bør rette seg etter.
Når det gjelder hvilken teknologi det skal satses på legger regelverket allerede opp til en bred innfallsvinkel. Prinsipielt kan man si at næringen har fire mulige retninger å gå sammenlignet med dagens produksjon; åpent hav, lukkede merder, på land eller dypere under vann. Likevel har myndighetene valgt en klar favorisering av enten (i) prosjekter som satser på offshore produksjon (ca 37 tillatelser) eller (ii) semilukkede anlegg (ca 21 tillatelser). Et paradoks i denne sammenheng er eksempelvis at myndighetene så langt har avslått en søknad om helt lukket anlegg (i motsetning til semilukket som myndighetene har tildelt ca 21 tillatelser til). Totalt er det per dags dato tildelt om lag 60 utviklingstillatelser. Det er tildelt én tillatelse til delvis nedsenket produksjon.
Også når det gjelder hvem som skal tildeles utviklingstillatelser, og dermed stå for innovasjonen, har jeg observert noen ensidige trender fra myndighetene. I det vesentligste er det fra myndighetene tildelt tillatelser til store selskaper med pulverisert eller perifert eierskap. De lokale aktørene langs kysten, gjerne selskaper med lang historikk som gründere i havbruksnæringen, er så langt i det vesentligste forbigått. Dette kan man ha mange synspunkter på og dette kan skyldes mange grunner, også søkerne selv. Min bekymring går likevel først og fremst på at oppdrettsnæringen, med denne praksisen fra myndighetene sin side, skal gå glipp av viktige innovasjoner fordi myndighetene ikke har valgt å satse på et mangfold av prosjekter og et mangfold av innovatører ved tildeling av utviklingstillatelsene.
Et annet aspekt ved myndighetenes praksis så langt er at myndighetene tilsynelatende i begrenset grad tenker på økonomisk bærekraft. I tillegg til å løse miljøproblemer så må fremtidens havbruksteknologi også være økonomisk bærekraftig og lønnsom. Ordningen med utviklingstillatelser har tilsynelatende noen motsatte insentiver. Eksempelvis vil offshore oppdrett kunne bli så kostbart, også etter at teknologien er utviklet, at nye aktører og eksisterende mindre aktører utelukkes fra å ta teknologien i bruk. Videre er det en fare for at myndighetene ensidig gir insentiver til utvikling av teknologi som ikke videreutvikler dagens anlegg og logistikkstruktur, som tross alt er verdensledende og som har bidratt til at Norge har klare konkurransefortrinn. At teknologien som utvikles innenfor ordningen med utviklingstillatelser ikke lar seg anvende på eksisterende anlegg er til vesentlig hinder for videre vekst basert på Norges klare konkurransefortrinn. At en løsning bygger på kjent teknologi er også en vesentlig fordel for anvendelse og gir økt sikkerhet mot havari.
Gjennom min advokatpraksis har jeg sette at myndigheten har avslått flere innovative prosjekter på nokså tynt rettslig grunnlag. Noen av avslagene kan helt sikkert også være riktige, men jeg er likevel sterkt bekymret for at myndighetene gjennom sin praksis og regelanvendelse i ordningen med utviklingstillatelser parkerer gode prosjekter og dyktige innovatører på sidelinjen.
For å nå de politiske ambisjonene et tilnærmet samlet Storting har for næringen, er det avgjørende at ny teknologi og nye løsninger kommer raskt fra idé til realisering. Dette innebærer at ordningen med utviklingstillatelser må benyttes bredere enn i dag. Det håper jeg fiskeriminister Nesvik tar tak i så raskt som mulig.
