– Myndighetene er dyktige på forvaltning i Norge, ikke minst Mattilsynet er unike i verdens sammenheng når det gjelder å regulere akvakultur. Problemet er konsesjonssystemet i Norge. Når man reduserer problemet med lus, så skal en få vekst. Problemet er at det går kanskje fem år, kanskje mer, fra en ser at problemet er løst i tilstrekkelig grad til en ser at veksten får effekt, sier Ove Løfsnæs til iLaks.
Han er daglig leder i flatangerfirmaet AQS, som selger servicetjenester til oppdrettsnæringen. Dette er et tema som opptar ham.
Dårlig rigget
– Myndighetene er altfor dårlig rigget til å sørge for at veksten kommer den dagen det er grunnlag for det. Utviklingskonsesjoner er keiserens nye klær. Det er et forsøk på saksbehandlet innovasjon. Det er veldig få tilfeller der det er effektivt. Det er en voldsom resurssløsing, sier han, og legger raskt til: – Jeg tar sjansen på å fornærme noen kunder.
Løfsnæs mener myndighetene kunne oppnådd vekst på mer effektivt vis ved å velge en mer tradisjonell vekstmodell.
– Det er enkelt å oppnå det samme, mer effektivt, ved å utvide konsesjonsvolumet, samtidig som en opprettholder kontroll på lokalitetsnivå. Det er kontroll i lokalitetsnivå som er den faktoren idag som gjør at en er i veldig god gjenge for å kontrollere lus og rømming, påpeker han.
Forsinkelse
Han er særlig bekymret for den ubalanse og forsinkelse dagens system kan gi.
– Den reguleringen en har idag, som Sandberg snakker om, den gir en forsinkelse på mellom fem og ti år på veksten. Utviklingskonsesjonene vil gi ordinær vekst om syv år, eller noe sånt. Jeg regner med at ingen tror innovasjonseffekten av utviklingskonsesjonen på lang sikt vil være av særlig effekt.
– Alle er klar over det, at keiseren er uten klær. Men ingen tør å si det, for det har jo visse muligheter og, sier han.
Løfsnæs har selv et forslag til løsning.
– Det er så enkelt: Utvid selskapskonsesjonsnivåene 10-20 prosent. En må ha knallhard kustus på lokalitetsnivå. Det er på lokalitetsnivå innovasjon skjer. Næringen er på gang til å løse et enormt parasittproblem. På sikt vil det gi et godt resultat.
Milliarder
– Motivasjonen for å bruke milliarder på det er å utnytte konsesjonsgrunnlaget en har idag. Hvis svaret er å gå til havs, så ville en gå til havs for å utnytte det konsesjonsvolum en har. Eller gå til lukkede anlegg, inn i fjorder eller hva en skal gjøre. Det er for enkelt for politikerne, mener han.
– Problemet er tidsforsinkelsen, om en skal ha nullvekst på konsesjoner inntil alle er enige om at nå er problemene løst.
Dette er en erkjennelse Løfsnæs gradvis har tatt innover seg i løpet av de siste årene.
– Samtidig vil jeg beklage overfor Gerhard Alsaker og Inge Berg at jeg ikke var enig med dem i det produksjonsutvalget i FHL for noen år siden. Det var den modellen der som de foreslo den gangen der.
– Folk vet ikke forskjell på selskaps-MTB og lokalitets-MTB. Om Sandberg har lært seg det, vet jeg heller ikke. Det har påført mange selskaper enorme kostnader, og brukt enorme ressurser på lusekontroll, påpeker Løfsnæs.
