Hundre arbeidsplasser i fiskeindustrien blir borte, og nok en gang tyr regjeringen til spissfindigheter og insisterende skattepopulisme fremfor å ta ansvaret for egen politikk. For foredlingsleddet kan ikke valget komme tidlig nok.
Etter at Bremnes Seashore har fortalt at de ser seg nødt til å legge ned selve hjertebarnet, satsingen på høykvalitets-merkevaren Salma, og med det må si opp hundre ansatte, kunne man lokkes til tro at det var tid for politisk ettertanke. En samling i bånn, så å si. Vi skal ikke mene for mye om Bremnes sine vurderinger, men det er åpenbart at rammevilkår og politisk forutsigbarhet har konsekvenser, både med tanke på skatt og havbruksnæringens driftsgrunnlag.
Under en smørblid finansminister, tre ulike bransjestatsråder, og et ditto haleheng av sekretærer, har vi fått lære at hverken konfiskering av biomasse, et skippertak av skatteskjerpelser og en total mangel på satsingsvilje for kystens viktigst vekstnæring, ikke vil få negative konsekvenser for produktivitet, verdiskaping eller arbeidsplasser. For oss er det smått utrolig hvordan politikere innenfor Ring 3, som aldri har hatt skoene på, har større kunnskap enn oss om hvor skoen trykker.
Les også: – Her viser Høyre nok en gang sin manglende forståelse av saken
Stabilt fravær av næringspolitikk
Regjeringen skal få for at den har vært konsistent. Ingenting er gjort for at de «røde» områdene skal kunne omstille seg, og dermed få tilbake den delen av produksjonen som er konfiskert. Vi kaller det en konfiskering, så lenge der ikke fins reelle alternativer til å levere fra seg produksjonskapasitet.
Ser man det politiske ordskiftet i et lenger perspektiv, har regjeringspartiene forlatt alle sine fagre ord om å satse på foredling og økt verdiskaping av norsk fisk. At lønnsomhet i produksjonsleddet ikke skal ha noe å si for investeringsevnen eller driftsgrunnlaget i det langt mer marginale bearbeidingsleddet, avslører total mangel på innsikt og forståelse av verdikjeden, og hvordan investeringer lar seg finansiere.
Les også: Salma-nedleggelsen avdekker en grunnleggende svikt
Foredling krever fisk
I Firda Seafood Group tar vi på oss foredlerens sko hver dag. Vi har satset på nytt slakteri, filetlinje og fryseri, i et område der ungdom skal få ettergitt studiegjeld dersom de har lyst å bo der. Og helst jobbe der, skulle man tro. Etter hvert som vi har investert, har vi mistet en femdel av produksjonskapasiteten i sjø. Det samme har naboene våre. Det er ikke fritt for at det røyner filetlinjene. Fisken er driftsgrunnlaget vårt, og vi må ha nok av den, hele tiden. De ansatte er bekymret, for permitteringer og nedbemanning. Hven kan bygge og bo i distriktene uten forutsigbarhet? De får ingen støtte av fagforeningen sin, som er mer opptatt av å støtte oppunder regjeringen.
Vi ønsker å ha drift gjennom hele året, vi ønsker å kunne levere filet og frosne produkter til våre kunder, vi ønsker å kunne oppnå en god utnyttelse av restråstoff og vi ønsker å redusere klimautslippene ved transport. Men vi må faktisk ha fisk, og vi må ha lønnsomhet. Investeringene er blytunge. Hadde ikke vi gjort det, ville ingen gjort det. Ekstern kapital ville aldri vurdert å satse der vi har lagt igjen sparepengene våre, på enden av fylkesveien.
Så har vi altså fått lære at det å få redusert råstofftilgang og redusert kapitaltilgang ikke betyr noe for de investeringene vi har gjort. Finansminister Vedum tar fram sitt bredeste glis når han forteller om dette. Og han kan godt smile fornøyd. For han, som sitter med en storgård, en betydelig næringseiendom, merker lite til formueskatt. Faktisk forteller en megler at landbrukseiendom er svært etterspurt av investorer som ønsker seg en sparegris som lever godt gjennom regjeringens skatteiver. Med støtte til drift og vedlikehold, får man i pose og sekk.
Og til liks med subsidieringen av den gamle grunneier-standen, leter regjeringen aktivt etter ulønnsom virksomhet å sette fellesskapet midler i. Vi må sikre fremtidens industri, sies det. Ved å dra teppet under lønnsom primærnæring, og hele verdikjeden som hører til? Vi tar den nye kunnskapen til etterretning. Lønnsomhet, og det å stå på egne bein, er avleggs. Ulønnsomt er tidens mantra.