Trege politiske beslutninger hemmer nyinvesteringer

En rir ikke samme dagen som en saler.

Like før jul i fjor ble jeg invitert til å delta i en podcast for ScaleAQ. Temaet for podcasten var i første rekke å gjennomgå året mest leste saker på iLaks, samt snakke litt generelt om hva som engasjerer våre lesere. Kanskje ikke så overraskende for pressefolk, men jeg ante en viss undring fra programlederne da det kom fram hvor mye klikk ulykker, død og elendighet trekker i en avis.

Avslutningsvis skulle jeg løfte blikket, kikke inn i det nye året og komme med noen spådommer.

Jeg vektla der forventninger om økt investeringslyst etter to magre år i leverandørleddet, som en funksjon av innføringen av grunnrenteskatt i havbruk og oppdretternes investeringstørke. Dernest håpet og trodde jeg på økte investeringer i lukket teknologi, både på sjøen og til lands.

Tregt
Det er mindre enn to måneder til jul. I neste uke stiger vi inn i november. Og fasit viser at det ikke har skjedd så mye som en kunne håpe på.

Myndighetene, representert ved Nærings- og fiskeridepartmentet, har endelig løftet sin aktivitetsfrys for landbaserte anlegg. I tillegg har de, i to runder, kommunisert at de vil legge til rette for lukkede anlegg i sjø, særlig i områder med rødt trafikklys og nedtrukket biomasse.

Men fortsatt er det flere spørsmål enn svar blant de som skal legge pengene på bordet, nemlig oppdretterne.

Ikke minst gjelder dette incentiver for å dreie om produksjonen fra åpne til lukkede merder. Det har ikke manglet på konverteringsforslag fra næringens egne for konsesjoner for lukkede anlegg. En ordinær konsesjon gir tre lukkede, har vært hyppigst nevnt. Men myndighetene har så langt vært lunkne, trolig ettersom de selv ikke kan cashe inn på konvertering av eksisterende konsesjoner på samme vis som de kan ved å trykke nye og legge disse ut for salg til høystbydende.

Skummer heller fløte av næringen
Inntrykket av at Støre-regjeringen er mer opptatt av å bruke oppdrettsnæringen som melkeku enn å faktisk utvikle den står seg fortsatt.

Riktignok har flere av de store oppdretterne, noe nølende, gjenopptatt sine investeringsløp på produksjonsmidler, ikke minst postsmoltanlegg, men dette er mer en erkjennelse av at stortingsvalget er unnagjort og at en ikke får gjort noe med grunnrenteskatten enn at det har kommet nye og fordelaktige betingelser for å investere. Skal en være her på lang sikt i denne bransjen, kan en ikke spare seg til fant og drive med gammelt utstyr.

Oppdretterne står og tripper. De er klare til å ta spranget inn i en ny virkelighet, hvor teknologi og bærekraft i økende grad skal spille sammen. Det koster flesk, men signalene er positive og klare, ikke minst fra dem som har møtt røde trafikklys og biomassekutt. Leverandørleddet er enda ivrigere. De finpusser på teknologien og trykker stadig nye opplag av sine produktkataloger.

Men min spådom om at investeringer i ny lukket teknologi kom til å prege 2025, var tydeligvis for optimistisk. La oss håpe at et slikt løft for 2026 heller ikke faller i den kategorien.