Norsk sjømat blir av mange sett på som en arvtager til oljen. En forutsetning for det er blant annet en oppegående offentlig matforvaltning med kapasitet og kompetanse. Gjør departementene nok for å sikre oss det?
Mattilsynets årsrapport for 2019 ble lagt frem tidligere i sommer. Av beretningen til lederen for Mattilsynet fremkommer det at Stortinget i juni 2019 besluttet en granskning av forvaltningskvaliteten til Mattilsynet på områdene planter og dyr, fisk og sjømat. Det var flere hendelser og kritikk fra mange hold mot Mattilsynet som lå til grunn for Stortingets beslutning.
Konklusjonene fra granskningen kom i en rapport fra KPMG før jul i fjor. Der ble det påpekt grunnleggende svakheter ved Mattilsynets måte å utføre sitt arbeid på. Det var mangler ved en enhetlig regelverksfortolkning, kommunikasjon med tilsynsobjektene, overordnet planlegging av tilsynet og tilsyn basert på risiko. Videre ble det konkludert med at Mattilsynet måtte forbedre kvalitetssikringen og kvalitetskontrollen, og utvikle systemer for støtte til planlegging, gjennomføring og oppfølging av tilsynet. Granskingen konkluderte også med at klagesaksbehandlingen kan gi habilitetsutfordringer og at Mattilsynets organisering bidrar til en lite effektiv styring og uklare ansvarsforhold.
I april i fjor arrangerte verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) den fjerde verdenskonferansen om fiskehelse i Santiago i Chile. Tema var blant annet styring og kvalitet på offentlig matforvaltning og fiskehelsetjenester for bedring av produktivitet og bærekraft i et havbruk for fremtiden. Store deler av verden har sett til Norge når det gjelder både offentlig tilsyn og laboratoriearbeid knyttet til havbruk. Det var derfor flere talere under konferansen i Santiago sa; «Look to Norway» da de store linjene for en bærekraftig og fremtidsrettet havbruksnæring skulle diskuteres. Mon tro om de hadde sagt det samme hadde de lest Mattilsynets årsrapport for 2019.
EFTAs overvåkningsorgan (ESA) gjennomførte en inspeksjon på fiskehelseområdet i Norge i mai 2019, en måneds tid etter at OIE hadde avholdt sin verdenskonferanse i Chile. Formålet med den inspeksjonen var å kontrollere at norske myndigheter overholder forpliktelsene i EØS-avtalen knyttet til fiskehelse. Konklusjonene i rapporten er langt på vei knusende. Av sammendraget i rapporten fremkommer det blant annet at det ikke var noe troverdig system i Norge for å identifisere hvilke oppdrettslokaliteter Mattilsynet hadde gitt fristatus for den viktige fiskesykdommen ILA. Rapporten skapte umiddelbart store problemer for handel med, og eksport av avlsmateriale fra norsk havbruksnæring. Den skapte også misnøye i EU-kommisjonen og blant EUs medlemsland fordi Norge ikke etterlevde EØS-avtalen som forpliktet og forventet.
SinkabergHansen er Norges åttende største havbruksselskap. Vi produserer omtrent en million fiskemåltider fem dager i uken, året rundt. Det aller meste går til eksport, men uavhengig av om forbrukerne er i Norge eller i et hvilket som helst annet land i verden er vi avhengig av et troverdig og kompetent offentlig tilsyn.
Vi i SinkabergHansen er opptatt av god dialog med myndighetene. Noen ganger er vi enige med myndighetene, rett ofte er vi nok uenig. Noen ganger føler vi oss urettferdig behandlet («manglende enhetlig regelverksfortolkning»), og det kan kanskje stemme. Enig kan vi uansett ikke være i ett og alt, men vi er helt avhengig av at Mattilsynet gjør jobben sin, og gjør den riktig. Slik det beskrives at Mattilsynet jobber, kan det i hvert fall ikke fortsette.
SINTEF har i en rapport for få år tilbake skissert et potensial for en femdobling av dagens produksjon i norsk havbruksnæring. Det innebærer blant annet at vi må ha et kompetent mattilsyn. Ikke bare det, vi må ha en kompetent myndighet som faktisk er kompetent, som har både kapasitet og kompetanse til å utøve sitt risikobaserte tilsyn med en troverdighet som skaper tillit til norsk sjømat, både i Norge og i resten av verden. Da først kan vi få utnyttet de mulighetene som ligger i norsk havbruksnæring.
Bestillingen som gikk fra Stortinget i juni i fjor begrenset seg til en granskning av Mattilsynet. Tilsynet skal imidlertid forvalte regelverket gitt av tre departementer; Nærings- og fiskeridepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, og Landbruks- og matdepartementet. Disse departementene kan blant annet gjennom budsjett og tildeling legge føringer for hvordan tilsynet skal arbeide. Mattilsynet rapporterer også jevnlig tilbake til departementene om sin aktivitet.
I hvor stor grad har departementene som styrer Mattilsynet bidratt til dagens situasjon? Hvordan kan departementene jobbe for å løfte kvaliteten på tilsynsmyndigheten dit den hører hjemme? Dit hvor norsk forvaltning har vært, hvor det faktisk er hyggelig å høre «Look to Norway»? Kanskje en granskning av departementenes kvalitet på tilsynet med tilsynet kunne vært på sin plass?
