Ti år med iLaks: – Det der kommer aldri til å funke

En lekse om sannsynlighet og risiko.

En revolusjon var under oppseiling. Da Lenin steg om bord i toget som skulle frakte ham hjem til Russland fra sitt eksil i Sveits, skal han ha sagt: – Om et halvt års tid kommer vi enten til å dingle fra en galge eller sitte med makten.

Det fikk bære eller briste. Oddsene var i utgangspunktet ikke på hans side.

Det var vel egentlig ikke særlig gode odds for nysatsingen iLaks våren 2013 heller.

– Vi har allerede to nettaviser. Er det behov for en tredje? spurte en konserndirektør ved en av landets største utstyrsprodusenter, før han la til: – Er dere her om tre måneder da?

Likviditet
Sannsynligheten for å overleve med et nytt selskap i forretningslivet er ikke spesielt stor. 40 prosent går over ende allerede første året. 91 prosent, ni av ti, har kastet kortene innen fem år.

Likviditet, eller snarere mangel på det, tar livet av de aller fleste.

4. mars 2013 gikk iLaks på luften. 2.500 lesere klikket seg inn på de 30 forhåndsskrevne artiklene den dagen. Leserne var vår viktigste asset. Da som nå.

Den sommeren syklet jeg fra Bergen til Kirkenes. Og fylte fronten med nyheter hver dag. Alt for leserne.

Kommersiell
Trafikken var ikke det største problemet. Det tok kun et halvt år å passere leservolumet til de viktigste konkurrentene. Det virkelige problemet var av kommersiell art. iLaks skulle leve av annonser. Ikke sette opp betalingsmur eller motta pressestøtte. Det var, og er fortsatt, en selvstendig målsetning å nå ut til flest mulig relevante lesere – for gjennom det å bygge et best mulig annonseprodukt.

Annonsesalg for en oppstartsavis var knalltøft. Cash burn. I vårt første driftsår ble omsetningen mager – under 400.000 kroner. Lite å bli feit av.

Derfor var det befriende at andre trodde på oss. Særlig mediekjempen Schibsted, som gjennom datterselskapet Bergens Tidende kjøpte 51 prosent av iLaks 1. april 2014.

Det var en redningsbøye. Vi var blakke. Risikoen ble tatt bort.

Skjønt risiko, om enn i en noe annen form, viste seg igjen allerede året etter.

Terror
En kald novemberkveld i Paris, etter et arrangement like ved Louvre, i regi av Norges sjømatråd. Der opplevde jeg og Trine å være omringet, i en slags halvmåneform, av seks-syv pågående terroraksjoner. Mest omtalt var bombeangrepet ved Stade de France, midt under storkampen Frankrike-Tyskland, og massakren i konserthallen Bataclan. Det nærmeste skyteangrepet var 750 meter unna oss.

«Det er en uavklart situasjon. Men ingen av oss er direkte redde. Vi føler ikke frykt, men tankene går hjem til vår åtte år gamle datter. Akkurat det stopper oss fra å gå ut og filme eller rapportere fra gatene,» rapporterte iLaks.

«Mobilen er full av meldinger. 132 mennesker er drept. Over 300 er skadet. Et blodbad.»

Det var dramatiske nyheter. If it bleeds, it leads.

Noen få måneder etter slo islamske terrorister til igjen. Denne gang i Brüssel, kort tid før den årlige fiskemessen i EU-hovedstaden. Flere bomber gikk av ved metrostasjonen Maalbeek og ved Zaventem-flyplassen, like utenfor byen.

Vi droppet Brüssel-messen det året. Valgte heller å reise på reportasjetur til Skottland.

It’s coming home
BT kjøpte seg opp, i henhold til kjøpsavtalen, til 67 prosent eierskap i 2017. De kunne to år seinere ha slukt resten av aksjene også, og gjort iLaks til en ren Schibsted-avis – trolig med betalingsmur.

Slik gikk det imidlertid ikke.

Først og fremst siden annonsesalget, det redaksjonelle produktet og driftsmarginene på disse årene hadde vokst seg såvidt sterke at iLaks kunne stå trygt på egne bein.

Det var derfor jeg og Trine, midt under Covid-pandemiens innledende stadier i april 2020, kunne bla opp den nødvendige kapital for å «flagge hjem» iLaks. Vi ville forme avisen slik vi ville ha den. Ikke slik et massivt mediekonsern så det for seg, men som en liten familieeid boutique.

Pandemien minnet oss igjen på hva risiko er for noe. Tre måneder etter tilbakekjøpet var halvparten av staben permittert. Butikken gikk på sparebluss.

Men heller ikke Covid-19 varte evig. Aktiviteten tok seg opp igjen. Markedet kom tilbake.

Vekst
Vi tror vi vet hvordan vi skal få dette til. Det har gått både opp og ned, men totalt sett rimelig greit så langt.

Fredag 3. mars kunne vi løfte champagne-glassene ved idylliske Haaheim Gaard, et lite spise- og overnattingssted på Tysnes, og feire ti årsjubileum for iLaks. Ti retters middag – naturligvis.

Vi kunne gjøre det vel vitende at avisen har lagt bak seg nok et år med sterk trafikkvekst. Hadde det ikke vært for den famøse grunnrenteskatten, som slo av lyset i annonsemarkedet ifjor høst, ville nok årsresultatet vært minst like godt som i rekordåret 2021.

iLaks er en bransjeavis, og en leverandørbedrift, for oppdrettsnæringen. Når bransjen går på en mine, som det den rødgrønne regjeringen har valgt å påføre norsk havbruk, så vil også vi merke det.

I gode og onde dager. Slik skal det da også være.