For fire år siden var det festbord på Hitra. Vi markerte at det var 50 år siden havbruksnæringen ble etablert. Æresgjestene var de som la de første byggesteinene eller rettere sagt de første nøtene og merdene som næringen er bygd på. De trosset corona og reiste ned til øya, hvor det hele startet. En av hovedgjestene var Thorbjørn Flakstad.
Mannen som kan tilskrives en stor del av æren for at vi har ei havbruksnæring i Nord-Norge. Jeg har vært så heldig å få møtt han en del ganger gjennom livet, og har fått høre hans fortelling om starten på det norske havbrukseventyret. Nå har Thorbjørn dessverre forlatt oss.
Det norske havbrukseventyret startet omtrent samtidig som den norske oljenæringen. De fikk svært ulik fødsel. Olje var storindustri, staten og internasjonalt eierskap. Havbruket ble bygd opp av folk som minnet om Reodor Felgen og som bodde langs kysten. Praktikere med erfaring fra småbruk, fiske og livet langs kysten. Det var ikke pengene som var drivkraften, men det å bygge ei ny næring og skape aktivitet i bygda. Ikke minst det å skape grunnlag for fortsatt bosetting langs kysten.
En av disse var den unge læreren Thorbjørn Flakstad fra bygda Flakstadvåg på Senja. Hans foreldre hatt flyttet fra bygda, og den unge læreren telte også på knappene. Skulle også han reise? På en fest med vennene hjemme ble han overtalt til å bli, for hvis også han flyttet ville bygda dø ut. Skulle han bli, så måtte det skapes arbeidsplasser! På festen kom ideen om å starte med lakseoppdrett. Det hadde de lyktes med i Trøndelag. Han reiste til Hitra for å lære, og tok med seg rogn hjem til Flakstadvåg. I et gammelt badekar i kjelleren vokste den første smolten opp. Til meg omtalte Thorbjørn om badekaret, som kan sies å være et av verdens første gjennomstrømmingsanlegg.
I 1975 ble den første laksen slaktet. Det var stikk i strid med rådene mange forskere ga. De trodde ikke det skulle være mulig å drive oppdrett av laks nord for Vestfjorden.
Thorbjørn var av den typen som delte av sin visdom. Slik var næringen skrudd sammen. Ildsjeler som ville noe helt nytt, og som måtte lære av hverandres feil. Han var aktiv i fiskeoppdretterlaget, og en mann som brant for kystsamfunnene langs kysten.
Vi minnes han som en samfunnsbygger, en som brant for å bygge ei ny næring, ei næring som skulle bygge samfunn langs kysten av landet. Det lyktes han og de andre pionerene med. I dag er havbruket Norges nest største eksportnæring, en viktig nasjonal industri. Den skaper stadig flere arbeidsplasser langs kysten. Attraktiv er næringa også blitt. Det gjør at det skapes bolyst og blilyst i mange norske kystsamfunn. Jeg er derfor glad for Thorbjørn ikke flyttet fra Flakstadvåg. Det at han valgte å bli, bidro til at det ble bygd arbeidsplasser. For næringen, kysten og for Senja er hans navn av stor betydning.
Fred over hans minne.
