Marine Harvests dristige satsing på eget fôr, og de øvrige fôrprodusentenes respons på dette, gir klare assosiasjoner til et kortspill. Den største fôrkundens valg om å bygge egne fabrikker, og de ringvirkningene dette avstedkommer, er den største konkurransestrategiske endring på denne siden av årtusenskiftet.
Ganske symptomatisk kommer skiftet etter flere gode år for fôrleverandørene. Trolig for gode. I hvertfall hvis en spør kundene.
Ålesundoppdretter Fjordlaks truet for noen år siden med å bygge fôrfabrikk. Men det var en tom trussel. Anders Pedersen blunket. Så, en stund seinere, kom Marine Harvest med samme tanken. Alf-Helge Aarskog blunket ikke, og så ble markedet endret. Til et vesentlig tøffere konkurranseklima.
Hva er så kortene på fôrprodusentenes hender?
Selv om fiskefôr ikke er et fullstendig homogent produkt; det finnes blant annet vekstfôr, smoltfôr, helsefôr, funksjonelt fôr, er de vesentlige pellets-volumene ganske like fra produsent til produsent. De kan likevel differensiere seg på kunderelasjoner, FoU, infrastruktur, ekspertise/know-how, innkjøpsavtaler og fôrkreditter. Men også på skalafordeler på innkjøp, drift/produktivitet, salg og markedsføring.
Kapasitetsutnyttelse er et viktig stikkord. Ingen av produsentene er tjent med vesentlig ledig kapasitet – ergo bygger en kun ut tilstrekkelig kapasitet. Hvis en da ikke har en annen agenda: Å skremme konkurrentene fra å bygge ut ny kapasitet. Å bygge en ny stor fabrikk som ikke blir satt i drift, kan være en ulønnsom, ja, i visse tilfeller, en fatal strategi.
Finansielt spiller naturligvis inntjeningsmarginer og balanse viktige roller. Noen er der bedre skodd enn andre. Men en spille de kortene en har. De kan være dårlige eller gode – eller en bløff.
Fem spillere sitter nå rundt bordet.
– First they laugh at you, then they ignore you and then you win. Vi er på det første trinnet, og håper å vinne, sa Marine Harvests Alf-Helge Aarskog om oppdrettskjempens fôrsatsing i midten av mai. Marine Harvest har et tjukt sjekkhefte, men har mye å bevise som fôrprodusent. De kan ikke stille seg slik at de har et mindre effektivt fôr enn andre oppdrettere.
Skretting har flest sjetonger. De har svært lønnsom drift og sterk balanse. All historikk tyder på svært gode kort på hånden.
Hovedutfordrer EWOS sier at det ved selskapets 500.000 tonns fabrikk i Florø er infrastruktur på plass for en betydelig og kostnadseffektiv kapasitetsutvidelse – som kan bli mobilisert på relativt kort tid. Er det grunn til å betvile det?
Likeledes, BioMar har satt av en halv milliard til utvidelse av sin produksjon med 140.000 tonn.
Er det et troverdig utspill, som kan materialisere seg i håndfaste realiteter?
Lille Polarfeed, som over tid ikke har maktet å tjene penger på fôr, planlegger en fabrikk på 250.000 tonn. Det vil seksdoble selskapets kapasitet. Er det grunn til å frykte det? Eller er det kun en bløff?
You’ve got to know when to hold ’em
Know when to fold ’em
Know when to walk away
And know when to run
You never count your money
When you’re sittin’ at the table
There’ll be time enough for countin’
When the dealin’s done
Every gambler knows
That the secret to survivin’
Is knowin’ what to throw away
And knowin’ what to keep
‘Cause every hand’s a winner
And every hand’s a loser
And the best that you can hope for is to die
in your sleep
P.S. Takk for tipsene, Kenny Rogers.
