Chardonnay, Pinot Noir og Pinot Meunier. Det er kun de tre druene som gjelder her. Nest siste etappe på iLaks’ Tour de Paris 2014 går rett gjennom vindistriktet Champagne-Ardenne. Fylket er særlig kjent for sin utmerkede musserende vin, men også for elvene Marne, Meuse, Aisne og Seine. Elvene flyter vestover – mot Paris.
Jeg starter i småbyen Rethel, nordøst for champagnehovedstaden og kroningsbyen Reims. Hovedveiene her i Frankrike har gjennomgående ikke sykkelstier, så jeg må improvisere langs franske landeveier. Det betyr dusinvis av tidkrevende stopp for å sjekke GPS.
Turen går ut i det bølgende jordbrukslandskapet. Jeg skal sykle gjennom dusinvis av små tettsteder og husklynger med leirfargede steinhus. Eksakt som TV-bildene fra sommerens årlige og store sykkelløp. Det faktum at jeg her, i selveste Tour de Frances hjemland, ikke finner sykkelstier langs hovedveiene (i motsetning til Danmark, Tyskland, Nederland og Belgia), gjør turen vesentlig lengre enn planlagt. Det skal bli en lang dag. Og natt.
Etter Soissons splittes veien i to; en får valget mellom Paris og Compiégne. Jeg velger Paris.
Compiégne var under den fransk-prøyssiske krig i 1870-71 hovedkvarter for den prøyssiske hæren. Noen tiår seinere, i en skog utenfor byen, ble fredsslutningen for første verdenskrig undertegnet i en jernbanevogn. Klokken 1100 den 11. november 1918. Da tyskerne inntok Paris sommeren 1940, tvang Adolf Hitler de franske ledere til å underskrive kapitulasjonen i den samme jernbanevognen. Hitler, som selv var til stede, danset av glede.
Jeg passerer flere massegraver fra første verdenskrig. Her ved Marne var det harde kamper, vesentlig hardere enn under andre verdenskrig.
Mørket senker seg. Jeg setter på lys på sykkelen. Det er overskyet og blir snart mørkt som i en sekk. Jeg legger meg helt ute i veikanten, for å holde meg unna biltrafikken. Og ser ikke fortauet som plutselig står foran meg, før det er for seint. Høyre kne kuttes opp, og tar mesteparten av smellen. Jeg sjekker sykkelen, som virker noenlunde i orden.
Men det viser seg snart at vognen ikke er ok. Dekket er punktert. Det er stokk mørkt, og ikke praktisk gjennomførbart å begynne å lappe eller skifte dekket. Det er et par-tre mil igjen til hotellet. Jeg fortsetter med flatt dekk og halv fart. Med lår og legger stinne av melkesyre og tom for vann og mat er det blytungt.
Snart skimter jeg skiltene mot Euro Disney. Klokken er er ti over to på natten. Etter 194 kilometer er jeg fremme ved hotellet.
