Egentlig et godt uttrykk, som gir råd om at dersom du ønsker å få noe gjort, så snakk med noen som kan det. Det er også et uttrykk som politikere bør skrive ned, ta skjermbilde, og feste som bakgrunnsbilde på telefonen sin. Selv må jeg innrømme, at jeg ikke har hørt begrepet før Landbruks- og matminister Nils Kristen Sandtrøen brukte begrepet som en avslutning på sin innledning av bærekraftig fôr-konferansen 2025 for snart to uker siden. At Landbruksministeren bruker tid på å lytte til fagpersoner i sin bransje er hverken overraskende eller rart, men vi må erkjenne at det er langt enklere å bruke traktor enn å manøvrere servicebåter, sjarker eller trålere opp foran Stortinget hvert år.
Digresjon til side, så skal ikke dette handle om landbruksoppgjør eller sjømatprotest på Løvebakken. Dette skal handle om hvem som skal styre utviklingen mot fremtidens sjømatnæring. En økende verdensbefolkning og truende klimakrise gjør at vi som verdens fremste sjømatnasjon må produsere mer sjømat, samtidig som vi tar næringens utfordringer og påvirkning på naturen på alvor. Det krever innovasjon.
Men hvem vet best, hva sjømatindustrien trenger, eller enda viktigere hva som mangler for å få til bærekraftig vekst i sjømatnæringen? Hvem er det som har best utgangspunkt for å bestille forskning og utvikling som til syvende og sist blir til enda mer bærekraftig mat, arbeidsplasser og skatteinntekter for velferdsstaten? Dersom det er et mål for norske beslutningstakere å beholde Norge som verdens fremste sjømatnasjon, må svaret på de to foregående spørsmålene være sjømatnæringen selv.
På forskningsinstitusjoner over hele landet forskes det iherdig på alt fra fiskens biologi, tekniske løsninger og nye fôrråvarer som skal gjøre sjømatnæringen enda mer bærekraftig. Utfordringen er, at mye av denne forskningen ender sine dager, ikke i en fiskehandlerdisk, men i en papirblekke, dessverre. Mangel på samspill mellom forskningsinstitusjonene og næringslivet, er trolig en av grunnene til dette.
Når næringslivet i dag skal involveres i forskningsprosjektet, er noen ganger oppfatningen at involvering av næringslivet er blitt et nødvendig onde for å få tildelt forskningsmidler. Næringslivet blir invitert inn sent, støttebrevet fra næringslivet er allerede skrevet av forskningsinstitusjonen, og den reelle involveringen varierer enormt fra prosjekt til prosjekt. Dersom en snur strømmen av forskningsmidler gjennom næringslivet, vil dette tvinge frem et tettere samspill mellom næringslivet og forskningsinstitusjonene.
Statlige forskningsmidler bør gis en større åpning for å lande på relevant forskning der problemstillingene kommer fra næringslivet, til fordel for der programmene som forskningsrådet eksempelvis selv lager. Øremerkede midler, tildelt næringslivet (en fagperson i bransjen), som deretter bestiller nødvendig forskning selv, vil styrke samspillet mellom forskningsinstitusjonene og næringslivet. For det er denne fagpersonen i bransjen, som tross alt har skoen på hver eneste dag, som produserer mat, og skaper verdier for samfunnet og seg selv, som vet nettopp hvor skoen trykker. Som vet hva sin virksomhet trenger for å møte fremtidens sjømatbehov.
I første omgang kan dette virke som at det er et ønske om å fjerne midlene fra forskningsinstitusjonene. Tvert i mot, dette er et kinderegg. For når næringslivet som bestiller av forskning lykkes, vil det utløse en positiv spiral, som kan føre til mer forskning, mer verdiskaping, mer forskning, og så videre. Næringsstyrt forskning, avler mer forskning.
Samtidig, må også næringslivet selv ta ansvaret for å benytte seg av den gode tilgjengelige forskningen som allerede er gjennomført. Sjømatnæringen må i større grad forsøke å implementere forskningsresultater i egen utvikling og drift, og bidra til at ny kunnskap faktisk gir innovasjon og økt verdiskaping, som en aktiv pådriver for å omsette teori til praksis.
Norge er langt fremme i skoen når det kommer til teknologi, forskning og utvikling for sjømatindustrien. Likevel endrer verden seg lynraskt, og løsningene vi har i dag, er ikke alltid gode nok i morgen. Skal vi fortsette å være verdensledende, svare ut næringens utfordringer, og produsere enda mer sunn og god sjømat til en raskt voksende global befolkning, må satsingen på forskning og utvikling opp, sammen med tempoet og treffsikkerheten. La næringslivet ta styringen på hva næringslivet faktisk trenger, ta ikke sjansen – sats på en fagperson i bransjen.
