Nok en gang foreligger en nedslående undersøkelse i regi av Norges Sjømatråd om barns sjømatkonsum. Ifølge NRK viser undersøkelsen at kun syv prosent følger Helsemyndighetenes anbefaling om å spise fisk til middag to til tre ganger i uka. Et funn Sjømatrådet kommenterer, er at konsumet virker noe høyere i sør enn i nord og at «en nærliggende tanke kan skyldes et høyt konsum av sushi hos Oslo-barn. At de har mer sushitilgang enn de i nord».
Vel, dette oppleves i beste fall som synsing, som sammen med at vi i en årrekke har fått presentert liknende undersøkelser med negativt budskap, styrker følelsen av at problemet ikke tas spesielt på alvor. Dumt, for dette er jo fremtidens forbrukere, beslutningstakere og foreldre.
Hva med å gå litt mer i dybden på problemet? For eksempelta utgangspunkt i spisevanemodellen «The Modern Snacking Model», utviklet av The Hartman Group? Denne forklarer på en god måte hvordan spisevanene har og vil endre seg fremover. Blant annet fremkommer det at middag, som måltidsinstitusjon, er på vei ut av forbrukernes daglige spiserutiner på bekostning av små, hyppige måltider som folk kan spise uten å tenke på tilberedning. Gjerne når de er i farta.
Hva om man samlet troppene i Sjømatrådet og dro på feltundersøkelse i norske dagligvarebutikker med mål om å finne sjømatprodukter som matcher de nye spisevanene?
Alternativt kunne man sett til kjøttbransjen, som har utviklet et lukrativt 100 mrd-marked for spiseklare kjøttprodukter basert på kutt og avskjær fra tradisjonell biffproduksjon. Hva kan man inspireres av herfra?
Uansett, mulighetene for å få finne gode løsninger på problemet «barn og sjømatkonsum» er mange. Det viktigste er at dette tas på alvor og at det skjer noe. Kanskje ligger det en fantastisk mulighet her også? Se for deg hvordan en verden med et rikholdig tilbud av smakfulle, næringsrike i-farta-produkter av norsk sjømat kunne sett ut:
Først og fremst ville man fått flere bærekraftige og klimavennlige produkter ut i butikkhyllene. Det ville garantert gledet Moder Jord.
Videre hadde man fått åpnet døren mot et mye større og mer fremtidsrettet marked, conveniencemarkedet, på fullt gap for norsk sjømatnæring. Det ville ikke bare gitt flere arbeidsplasser og mer verdiskapning. Det ville også gitt norsk sjømat en større rolle i folks liv. Blant annet ville det vært et godt bidrag mot fedme- og overvektsproblemet, som koster verdenssamfunnet enorme summer hvert år.
Men mest av alt kunne man begeistret travle, helsebevisste forbrukere, unge som gamle, over hele verden med smakfulle, bærekraftige og næringsrike i-farta-produkter av norsk sjømat. Produkter de kunne spist hvor som helst, når som helst uten å måtte tenke på tilberedning og oppvask. Se for deg å spise norsk laks på samme måte som man spiser nøtter, beef jerky og proteinbarer – på gata i London, i garderoben på treningssenteret eller på vei hjem fra barnehagen med minstemann.
Fullt mulig, og noe som garantert ville falt i smak hos ungene.
