Forbrukerrådet tar til orde for å sykdomsmerke laksefileten for å bedre dyrevelferden, men slik merking vil bare føre til dyrere mat og usikre forbrukere. For hva betyr det når det på pakken står «Parasitt: lakselus»?
Som forbrukere ønsker vi å ta valg slik at dyrehelse og dyrevelferd ivaretas på en god måte. Forbrukerrådet tar til orde for at animalske produkter skal merkes med tidligere sykdom slik at vi forbrukere skal kunne ta informerte valg. Håpet er at dette skal bedre dyrevelferden til for eksempel oppdrettslaksen. Men ideen vil verken skape bedre fiskevelferd eller mer opplyste forbrukere.
Lakselus er dårlig for dyrevelferden
Lakselus kan være sykdomsfremkallende, og er en av de største velferdsutfordringene i oppdrettsnæringen. Lakselusa er en parasitt som suger seg fast i huden til laksen. Store mengder lus kan gi store sår, men den tar sjelden livet av fisken. Og den gir ikke sykdom hos mennesker.
Det er regler for hvor mange lus det kan være per laks i ei merd før man må behandle. Noen fisk har ikke lus i det hele tatt. Det er umulig å vite hvilke individer som har hatt lus, og hvilke som ikke har hatt det.
Behandlingen kan være verre enn parasitten
For laksen kan selve behandlingen mot lus være verre enn det å ha lus.
Det er flere måter å fjerne lusa på, men de fleste metodene innebærer å pumpe laksen opp av merda, gjennom et rørsystem og tilbake i merda etter at lusa er fjernet. Å bli håndtert på den ene eller andre måten fører til stress, dunk, slag og mulig smerte. Behandlingen kan føre til utilsiktet død for fisken.
Når laksen er rundt fem kilo, slaktes den, prosesseres, pakkes og frambys til slutt til forbruker i butikk. Skal det stå på pakken at laksen har hatt lakselus? Sykdomsmerking, slik det er foreslått, vil ikke vise forbrukeren velferdsutfordringen ved håndtering. Så hva er merkingen verdt?
Løsningen finnes hos produsentene
I NRKs sak om massedøden i Lerøys merder ble det oppgitt at laksen døde av sykdom i gjellene. Gjellesykdom kan være et resultat av mange ulike faktorer som for eksempel vannkvalitet, virus, bakterier, alger og maneter, og hvordan disse virker sammen. Disse såkalte produksjonsbetingelsene er det næringen som er ansvarlig for. Men for å lykkes med å skape et godt levemiljø for fisken, trenger vi fiskehelsepersonell som kjenner lokaliteten godt. Sammen med personell på de enkelte anleggene kan de jobbe langsiktig med forebygging av sykdom og økt velferd for fisken.
Når er egentlig laksen syk?
En annen utfordring ved Forbrukerrådets forslag er at det er forskjell på påvist klinisk sykdom og kun tilstedeværelsen av virus eller bakterier. Hvordan påviser vi hva fisken har vært igjennom? Hvis vi skal undersøke en fiskepopulasjon oftere, betyr det mer håndtering som kan føre til økt dødelighet.
Forskjell på slakt av landdyr og slakt av fisk
Alle norske landdyr som går til slakt blir kontrollert av veterinærer både før og etter slakting. Denne jobben gjøres i henhold til et detaljert regelverk, og bidrar til å sikre både dyrehelse, dyrevelferd, mattrygghet og folkehelse.
Når mer enn en million laks fra et anlegg skal slaktes, fraktes de til slakteriet, pumpes opp, bedøves og bløgges, dvs. fisken tappes for blod, før indre organer fjernes. Hver enkelt filet kontrolleres og kvalitetsforringelse skjæres eventuelt vekk, enkeltfisk kasseres, men de fleste går kjapt igjennom prosessen før den havner i butikken. Regelen er at selvdød fisk ikke blir slaktebehandlet.
Ikke nok veterinærer til individuell laksesjekk
For å påvise gjellesykdom eller spesifikke infeksjoner med sykdomsfremkallende virus eller bakterier må fisken obduseres. For å stille en presis diagnose må det ofte sendes inn prøver til et laboratorium. Å gjennomføre en individuell kontroll med over en million laks fra ett anlegg vil kreve flere veterinærer og fiskehelsebiologer enn det Norge har. Ettersom det ikke er sykdomsfremkallende agens hos oppdrettsfisk som også kan gi sykdom hos mennesker, vil ikke en slik kontroll ha betydning for folkehelsa.
Sykdomsmerking er unødvendig – velferdsmerking kan være et alternativ
Vi på Veterinærhøgskolen mener at for å bedre fiskevelferden trenger vi å se til oppdrettsanlegg med lav dødelighet. Hva er det de gjør som fører til så gode resultater? I tillegg trenger vi gode biomarkører for å måle hvordan fisken har det. Store datamengder håndtert og brukt på rett måte kan bedre livene til millioner av fisk. Kunnskap bør føre til endring i produksjonen og brukes for å utvikle og forbedre regelverket for helse og velferd.
Anneken Bahr Bugge, SIFO, sier til NRK at nordmenn er opptatt av dyrevelferd og ønsker mer åpenhet i oppdrettsbransjen. Dyrevelferd er også vi opptatt av. Et strengt regelverk må til for å sørge for at de dyrene vi spiser er friske og har hatt et godt liv. Et slikt regelverk må baseres på objektiv, forskningsbasert kunnskap om den enkelte art. For det er store forskjeller mellom fisk og ku.
Vi mener en merkeordning om dyrevelferd er mer hensiktsmessig enn sykdomsmerking, gitt at den er basert på gode indikatorer.
