Siden juli 2013 har skribent Morten Strøksnes brettet ut sine fordommer mot norsk laksenæring i flere norske aviser.
Som frilanskommentator har han fritt spillerom i spaltene til å svartmale landets største matproduserende og subsidiefrie distriktsnæring. Også fiskeriministrene har fått gjennomgå for sin udugelighet. Den forrige fikk så hatten passet fordi hun var for tett på næringen, hun visste for mye. Den sittende statsråden blir også kritisert – for å vite for lite, leser vi.
Politikerne er godt i stand til å forsvare seg selv. Jeg og andre har på faglig grunnlag imøtegått en rekke av påstandene som er framsatt på tema som fiskevelferd, miljø og mattrygghet. Gjentatte ganger, men det når åpenbart ikke inn. Strøksnes kverner på den samme fordomsfulle retorikken, igjen og igjen.
Sist uke kom et nytt innlegg av samme slag i tre store regionaviser. Da syntes en av redaktørene i sjømatpressen at begeret var fullt. Gjennom sin egen nettavis har redaktør Aslak Berge bedt om dokumentasjon på påstandene og kritikken som Strøksnes igjen setter fram. Det har han ikke fått, angivelig fordi Strøknes ikke «har tid», i stedet ble redaktøren forsøkt latterliggjort.
Vi for vår del har forlengst sluttet å gå i debatt med Strøksnes, fordi han ikke bryr seg om fakta og bare gjentar seg selv.
Redaktørinstituttet og samfunnskontrakten er et gode i demokratiet, og det er pressen selv som kan verne om det. I dette bildet hører det med at en stor og viktig næring som kommer til å bli en av de bærende for velferdsstaten om noen tiår, er gjenstand for kritisk søkelys. Den skal ikke tas på med silkehansker. Sterke meningsytringer skal det være stor takhøyde for, men vi må kunne forvente at det skjer med et visst belegg i fakta og dokumentasjon.
Kanskje burde noen ta fram igjen PFU-kjennelsen som nylig slo fastat man ikke kan fremsette hva som helst av rykter og påstander – og at det gjelder også profilerte kommentatorer på kommentarplass. Ikke at det er fare for en ny PFU-sak. Klagere oppnår lite i PFU. Statistikken over fellende uttalelser viser at det er liten læringseffekt i norske redaksjoner, det medfører bare arbeid for de som klager – og ingen vesentlige konsekvenser for mediene som blir felt. Det er stort sett de samme VVP-paragrafene som brytes år etter år, slik selv pressens egne kapasiteter på presseetikk har påpekt.
Nå har Strøksnes holdt på med dette i halvannet år. Vi vet alle hva han mener.
Mange synes vel at han har en «god penn» og «skriver godt», og spaltene må jo fylles med ett eller annet. Gjerne underholdende lesning. Men vi driver ikke med underholdning.
Leserinnlegget er gjengitt med tillatelse fra Nordlys og Are Kvistad.
