HAN VAR INGEN POPULÆR skoleelev i Kirkenes-distriktet, uten at det skal brukes mot han. Du vet, ungdommen nå til dags. Strøksnes ønsket seg også mer i livet. Han samlet på seg en rekke verv, og havnet etterhvert i Morgenbladet.
I 2005 ble han kommentator/skribent, et felt han aldri har arbeidet med. Onde tunger sier at Strøksnes tok jobben fordi han er en mann fra Nord-Norge.
Men Strøksnes har det lille ekstra. Han er uten skrupler.
DA STRØKSNES FOR NOEN UKER SIDEN skrev nok en kommentar om den forferdelige og giftige oppdrettsnæringen var han så ubehagelig at folk satt ganske rystet tilbake. Ingen av de tilstedeværende tviler på hvem skribenten jobber for. Han er miljøfundamentalistenes mann, med skinn og bein, og så overivrig i sine framstøt på vegne av disse, at selv de skulle ønske han roet seg. I iveren etter å tekkes oppdrettshaterne (ofte utlendinger) pådrar han seg stadig negativ oppmerksomhet.
Les også: Fiskeriminsterens indre liv
Og slik kan en fortsette.
Oppdrettshaternes Don Quijote er ute på nye eventyr. Skribent Morten Strøksnes har denne helgen igjen vært på trykk i kommentarspaltene til Nordlys, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad. Det er slett ikke første gang: Strøksnes hater virkelig fiskeoppdrett. Her er ingen spede forsøk på å komme i en dialog. Artikkelen er, som vanlig, fylt til randen med omtrentligheter, personsjikane og usannheter.
Bare se her:
Den (næringen – red. anm.) slipper fantastiske mengder kloakk rett ut i fjordene, og sprer alt av sykdom og giftstoffer uten noen hinder.
Konsesjonene er stort sett gitt bort gratis.
Men de greier ikke å stanse Aspaker, som heller hører på de aller mest uansvarlige lobbyistene, som hun stadig observeres sammen med, innfult smilende.
Mange av våre fjorder er i ferd med å bli ødelagt.
Selv folk i oppdrettsbransjen advarer oss mot å spise den (sei – red. anm.), for den er full av gift.
Lusemidlene tar livet av skalldyr ved skallskifte. Tar man bort en så viktig næringskilde som skalldyr – og giften rammer alt fra krabber, hummer og krill til dyreplankton – står hele økosystemet for fall.
Lusemidlene kommer i tillegg til de mange tonn kobber, kadmium og andre tungmetaller, pluss en lang rekke andre gifter som på land er spesialavfall. Oppdrettsnæringen slipper dem rett i havet uten noen begrensninger.
Oppdrettsanleggene sliter også med virussykdommer. I denne situasjonen er Aspakers budskap akkurat det samme som forgjengerens (oppdrettsmillionæren Lisbeth Berg-Hansen): bransjen må selv få bestemme om den vil drive mer miljøvennlig eller ikke.
ASC-standard «for bærekraftig lakseoppdrett»… framstår som en bløff.
Aspakers vei til «suksess» er å gi rike særinteresser fritt spillerom.
Intet nytt under solen, altså. Strøksnes’ hyppige hatkronikker er like konstruktive for oppdrettsdebatten som en gammel sovjetisk støysender. Å møte ham til en realitetsorientert debatt er like meningsfullt som å invitere Kurt Oddekalv til gjørmebryting.
De presseetiske snubletrådene står i kø. Pressens faglige utvalg har i år senket listen for brudd med vær varsom-plakaten for kommentar-artikler. For den som tar seg bryet med å prøve denne Strøksnes-kommentaren, er oddsene for seier lave. For oss andre, som ikke tar oss bryet med det, kan en alltids gruble på hvilke krav redaksjonene i Nordlys, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad stiller for å trykke en kommentar-artikkel.
Men dette er ikke bare et tema for redaktørene, det er også et tema for hobby-psykiatrien:
Hva tenker du på, Morten, når du slår av lyset og trekker dyna over deg? Tenker du på pengene du tjener, den falske respekten mange viser deg, eller lever du i et totalt anaerobt mørke?
