«Streng» naturverner i media – Men Lars blir blid når han kommer til Hitra

Dette er det gode liv, sier Lars Haltbrekken, som trives best når han kan drive matauk på sjøen ved hytta i Tranvikan.

De fleste har et forhold til Lars Haltbrekken, etter å ha sett han på TV som engasjert leder i Natur og ungdom, litt sint leder i Naturvernforbundet som sier nei til «alt» – og nå som miljøengasjert stortingskandidat for SV, skriver Hitra-Frøya.

De fleste vet ikke at grunnlaget for hans miljøengasjement kanskje ble vekket her på Hitra.

– Vi har vært i Tranvikan hver sommer siden jeg ble født i 1971. Først lånte vi det gamle skolebygget. Etter hvert ville foreldrene mine ha hytte selv, og fikk kjøpt en tomt her i 1978. Det aller meste ble bygget selv, forteller Haltbrekken.

Vi sitter nedenfor naustet, som ble bygget noen år senere. Det er her ved sjøen han trives aller best.

Fisk har betydd mest
– Hva er det første du husker herfra du var liten?

– Det jeg husker best er fiske. Det har bestandig vært mye fiske. Og da jeg var liten lånte vi båt da vi lånte skolen, og senere kjøpte vi egen båt. Vi fisket utrolige mengder sei. Særlig sei, som vi frøs ned i melkekartonger, som vi hadde med hjem.

– Var det på grunn av økonomien, eller var det fordi dere likte sei så veldig godt?

– Jeg tror nok det var med å spe på økonomien også ja. For det var nok ikke så fett den gangen som det er i dag. I dag trenger vi ikke å gjøre det, men den gangen tror jeg nok mine foreldre så på det som et kjærkomment tilskudd til økonomien.

– Du ble ikke lei av sei da?

– Nei. Jeg har bestandig likt fisk, og liker fortsatt fisk veldig godt. Nå går det på garn, sildegarn, trollgarn og krabbeteiner. Og av og til plukker vi blåskjell. Men det har blitt mindre og mindre av at vi har med fisk hjem.

Han har selv spedd på matbudsjettet med fisk fra Hitra.

– Da jeg jobbet i Natur og ungdom hadde jeg ofte med en bøtte spekesild hjem. Den fikk stort sett være i fred for både kjærester og de jeg bodde sammen med. En gang hadde jeg også med en bøtte med gammelsaltet sei. Den fikk jeg i hvert fall spise opp helt alene, humrer Haltbrekken.

Da vi kommer på besøk en lørdag formiddag, har han allerede vært ute i båten og fisket.

– Det ble en fin lyr, som vi allerede har spist til middag. Hodet skal ligger her et sted sier han og finner restene av hodet nede i fjæra, som måsene tydelig også har nytt godt av.

– Hva har det betydd for deg å kunne høste av naturen, og opplevelsene du har hatt her ute?

– Det har nok betydd at jeg har fått et nært forhold til å bruke naturen – og ikke bare et romantisk forhold, som en plass bare for opplevelser. Jeg har hatt mange opplevelser også, men naturen er for meg en plass der du livberger deg med det du får på kroken eller i garnet. Og jeg har lært en del om den gamle kystkulturen – fiskerbonden, som levde av jordbruket hvis fisket var dårlig, og omvendt.

– Har det hatt betydning for deg da du begynte i Natur og ungdom?

– Kanskje. Det vet jeg egentlig ikke. Men det kan godt hende, siden det grunnlaget var der. Vi var jo her hver sommer frem til 1978, og så å si hver helg etter at vi bygde hytta. Så jeg tror nok at de naturopplevelsene har bidratt til å gjøre det engasjementet sterkere i senere tid. For jeg tror at hvis man er glad i naturen, så har man også et ønske om å ta vare på den. Det tror jeg er ganske avgjørende. Og det har jeg jo blitt på Hitra.

Haltbrekken bor i Oslo, og savner det åpne landskapet her ute. I Oslomarka er det for mye skog for hans del. De har tilgang på en hytte i Nordmarka, men der er det lite mulighet til å drive matauk. Derfor går turen heller til Hitra.

Glemmer politikken
– Hva føler du når du kommer tilbake hit etter et travelt år?

– Avslapping. Det å bare ta på seg fiskeklærne og gå ned i naustet, dra ut med båten. Kjøre rundt omkring og fiske på forskjellige plasser. Det er botemiddel.

– Klarer du å glemme politikken da?

– Ja. Det er nok av andre ting å tenke på her. Som å passe seg for ikke å få krokene i fingrene, ler han.

– Så nå er du bare friluftsmannen Lars Haltbrekken?

– Ja. Det er veldig lite annet når jeg er her.

– Hvor sterk er tilhørigheten din til Hitra? Kunne du hatt hytte en annen plass?

– Jeg kunne ikke hatt hytte på en annen øy, nei. Nå er jeg 46 år og har vært på Hitra hele tiden, så Hitra sitter fast i meg.

– Føler du at ungene dine har fått det samme forholdet til Hitra som deg?

– Ja, det tror jeg. Sønnen min er 17 år, og er ofte med ut hit og fisker. Datteren min på 13 år har også blitt glad i å fiske. Mine foreldre har også vært veldig flinke til å ta dem med seg utover. Jeg tror nøkkelen til at de skal bli glad i naturen er å la dem få holde på og prøve seg selv. Og at de etter hvert får lov til å dra ut med båten alene.

– Var det slik du fikk lov til å holde på?

– Nja. Det var litt strengt av og til. Jeg var ut over alene noen ganger, og fikk lov til å dra ut med båten, men helst ikke med motoren på. Jeg husker det var noen ganger vi hadde satt garn rundt neset her, i vinterferien eller påskeferien. Da blåste det opp såpass mye at vi måtte inn til land for å få hjelp av noen til å komme og hente oss med båten. Da tror jeg faren min angret seg på at han ikke lot oss bruke motoren. Det var ikke veldig dårlig vær, men det var tross alt tryggere å la byungene bruke motor enn at vi ikke klarte å komme oss hjem igjen.

Forandringer på godt og vondt
– Har det forandret seg noe siden du var ung?

– Ja, veldig. Landskapet har grodd veldig igjen.

– Er det noe som bekymrer deg?

– Ja. Det var mye sitkagran-planting på 50-tallet. Nå har den spredt seg veldig. Vi ser det på hyttetomta også, at granskudd kommer opp. Når vi ser på bilder fra Tranvikan for 70 år siden, så var det helt annerledes. Da var det tre gårder i drift her, nå er det én. Det var mye mindre høyvokst vegetasjon enn det er i dag.

– Er det noe galt med høyvokst vegetasjon da?

– Det gror jo igjen da.

– Er det noe galt at det gror igjen da?

– Hvis det er fremmede arter som sitkagran så er det galt.

– Men det gror igjen med løvtrær også?

– Det gjør det. Men det er jo på grunn av at man ikke har det beitetrykket som det var før. Da jeg var liten og var borti skolestua, så var vi med og hesjet om sommeren.

– Vil du ha det beitetrykket tilbake?

– Ja, jeg mener at å ha dyr på utmarksbeite er en miljøvennlig form for kjøttproduksjon. Så jeg skulle gjerne sett at det ble mer lønnsomt igjen. Og her på Hitra har man ikke den utfordringen med rovdyr heller.

– Er det noe annet som har forandret seg?

– Ja. Rett bort på her var det butikk da jeg var liten. Og før vi kom var det en aktiv brygge med postkontor og handel. Så Tranvikan har blitt mer og mer ferieplass, og befolkningen har gått ned.

– Hva synes du om at folk flytter fra bygda og nærmere tettstedene?

– Siden jeg bor i byen og ikke har gjort det motsatte selv, så blir det merkelig av meg å klage på det. Men det er klart at jeg synes det er bra å ha en spredt bosetting, og et levende bygdesamfunn. Jeg opplevde jo det da jeg var ungdom, og det ofte var fest på samfunnshuset her.

– Har du drukket deg full på heimbrent og karsk?

– Ikke her, men det har jeg ja. Det tror jeg de fleste trønderske ungdommer har gjort en eller annen gang, sier Haltbrekken og ler godt.

– Ellers så er jo oppdrettsanleggene den store endringen. De var ikke her på 70-tallet.

– Hva synes du om det?

– Det er klart at det er noe som har ført til at det er etablert en del faste arbeidsplasser her ute. Og det har vært viktig. Og også noen inntekter til kommunene. Men det fører også med seg en del utfordringer med rømt oppdrettslaks og spredning av lakselus. Og også beslagleggelse av arealer som før var brukt av fiskere.

– Hva synes du om at Stortinget vedtok å utrede deres forslag om å innføre produksjonsavgift?

– Jeg synes det er helt riktig at oppdrettsindustrien, som tjener så mye penger, er med og betaler for bruken av fellesarealene, og ikke bare kan bruke dem gratis. Nå skal forslaget utredes, men hvis vårt forslag på 25 øre per kilo produsert laks i avgift går gjennom, så vil det utgjøre 8-9 millioner for Hitra, og 10-11 millioner for Frøya i årlige inntekter. Det vil tjene fellesskapets kasse. Men så er det enkelte som sier at kommunen nå bare vil mase om å få mer oppdrett. Det er klart at det kan være en fare, men da må man sørge for å ha strenge reguleringer for oppdrettsbransjen. Og vi ønsker jo på sikt å få anleggene inn i lukkede anlegg.

– Dette blir frie midler til kommunene. Hva skulle du ønske at pengene skal brukes til?

– Skole, kommer det kontant.

– Barne eller ungdomsskole, eller?

– Ja, men også videregående. Vi har gått til valg på en norm der det ikke skal være flere enn 15 elever per lærer på barnetrinnet, og 20 elever fra 5-trinnet og ut ungdomsskolen. Det kan noe av de pengene gå til.

– Nå ble det jo litt politikk likevel, selv om du har ferie.

– Ja, men det var du som spurte, sier han og ler hjertelig igjen. Men nå er politikeren og naturverneren vekket fra feriedvalen.

– Og du fikk mail fra meg om oljeutvinning på Sularevet, som vi fikk midlertidig stoppet?

– Ja.

– Føler du at du har en nærhet til Sularevet?

– Ja. Jeg jobbet med verneområdet der da jeg jobbet i Naturvernforbundet. Og jeg har vært på Sula. De siste årene har man funnet mer koraller på Sula og Froanrevet enn man skulle trodd. Det skulle tilsi at man ikke åpnet for oljevirksomhet. Men regjeringen foreslo det motsatte. Så ble alle bortsett fra Fremskrittspartiet med på å stoppe det etter forslag fra oss. Det var en kjempeseier. Sularevet er på mange måter vårt Lofoten, med aktivt fiske og viktige naturverdier.

Blidere enn folk tror
– Hvis vi ser bort ifra det folk kjenner deg for, hva kan du fortelle om det de ikke vet om deg?

– Det tror jeg er det meste. Håper jeg hvert fall.

– Hvis de hadde opplevd deg som privatperson, tror du folk ville opplevd deg slik som på TV og radio?

– Nei. Det tror jeg ikke. Folk ville nok opplevd meg som mye blidere. Jeg kan nok være veldig streng i media. Jeg bruker å si at det er fordi jeg er konsentrert. Jeg er egentlig en ganske avslappet fyr, som er glad i musikk. Mange vil nok si at jeg er født 20-30 år for sent. Det går mye på 60-70-talls musikk. Bob Dylan er jo den store. Og da vi flyttet til Østlandet på 80-tallet og bodde der i sju år, så hadde jeg så mye hjemlengsel at jeg hørte veldig mye på trønder-rock. Tysland, Prudence, Vømmøl, Hans Rotmo. Det hører jeg mindre på i dag, men jeg føler at tekstene fortsatt sitter spikret.

– Det er jo ganske politiske tekster. Har du blitt påvirket av dem?

– Ja, det tror jeg definitivt. I hvert fall fra Vømmøl og Hans Rotmo, som var mye mer politisk enn Åge. Men samtidig synes jeg Åge Aleksandersen har vært mye flinkere til å holde fast ved de verdiene enn Hans Rotmo har gjort. Den utviklingen han har hatt de siste årene synes jeg bare har vært trist, sier Haltbrekken, og sikter til Rotmos mye omtalte innvandrer og muslim-hets.

– Men jeg tenker at det skal ikke få ødelegge det han har gjort av bra ting.

– Og så er det jo dette da, sier Haltbrekken og ser ut over sjøen, der tjelden piper og måkene skriker. I det fjerne ser vi Ansnes.

– Dette kan du kalle det gode liv. Der du kan være i aktivitet, være og jobbe ute i naturen.

– Du går ikke rundt og er irritert og bitter for ting du ikke har fått gjennomslag for?

– Nei. Det nytter ikke. Vi hadde 100-årsjubileum i Naturvernforbundet i 2014, og gikk gjennom en god del av de seierne vi og miljøbevegelsen har hatt. Og det er faktisk veldig mye. Mange nasjonalparker er opprettet. Tjuvfisket i Barentshavet har man fått god kontroll på. Sur nedbør er ikke lenger noe problem. Da jeg meldte meg inn i Natur og ungdom i 1988, var det fordi jeg leste om sur nedbør, og en gryende drivhuseffekt, om nedgravde miljøgifter på industritomter i Norge. Det var to år etter Tsjernobyl, og jeg var bekymret for fremtiden. Da trodde jeg at det gikk an å gjøre noe med de miljøproblemene, og det tror jeg fast på fortsatt. Selv om det er svære utfordringer man står ovenfor. Vi ser nå også hvordan fornybar energi stadig blir mer lønnsomt, og til tider utkonkurrerer fossil energi. Det vil være en stor løsning på klimakrisen. Men samtidig møter man på et dilemma når man skal bygge ut fornybar energi, for man beslaglegger enorme naturområder. Nå er det en kjempestor diskusjon om vindkraften på Fosen. Det var vel ikke en like stor diskusjon om utbyggingen på Eldsfjellet, men det har vært en stor diskusjon på Frøya. Det er klart at når man skal løse klimakrisen, så kan man ikke samtidig sette i verk tiltak som ødelegger den samme naturen man skal ta vare på.

– Hva synes du om utbyggingsplanene på Frøya?

– Jeg tror det er veldig bra hvis det ikke blir utbygging. Det blir et såpass stort inngrep i naturen der at det er best å la være.

– Hva syntes du om utbyggingen på Hitra da den kom?

– Det var ikke så mye diskusjon rundt den da. Jeg var på Eldsfjellet før utbyggingen, og har ikke vært der etterpå. Det har ikke fristet.

– Hvor mener du at man skal ta energien fra da, uten å ødelegge naturen for mye?

– Jeg tror Norge har mye å tjene på å satse på off-shore vindkraft. Men der må man sørge for at det ikke går ut over viktige fugletrekk og fiskeplasser, slik at det ikke går ut over den fornybare maten vi henter opp. Men det burde være mulig. Ellers har Norge et utrolig stort potensial på å effektivisere energibruken vår. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre.

– Er det like trivelig på Hitra nå, som i barndommen?

– Ja. Det er det. Selv om landskapet har endret seg i løpet av de drøyt førti årene, så er det like deilig å dra ut å fiske, og spise fisk. Og ikke minst å kunne nyte de få soldagene vi får i løpet av en sommer. Jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger vi har badet i sjøen. Jeg tror det er tre.

– Så du er ingen isbader altså?

– Jeg er ingen isbader. Skulle nok ha klart det. Men man drar ikke til Hitra først og fremst for å bade, eller nyte sol.

– Hva er det først og fremst for da?

– For å fiske. For å komme seg på sjøen. Jeg var på sjøen i dag. Da regnet det, men det var helt stilt. Så da var det greit.

Fra biffsnadder til sjømat
– Har fisket forandret seg?

– Ja, det har det. Jeg merker det veldig på de faste seiplassene. Før kunne vi fiske uante mengder sei hele sommeren, men nå kommer makrellen og tar over fra midten av juli. Makrell var det lite av før. Jeg husker ennå at faren min kom tilbake med det første spannet med makrell for en god del år siden. Det tror jeg kan ha sammenheng med klimaendringene.

– Er det et problem?

– Makrell er jo ikke godt. Hvis jeg får den i en boks med tomat er det godt. Det har jeg ikke fått på kroken her ute ennå. Men kona mi er fra Sørlandet, så hun liker makrell.

– Er det en av de få fiskene du ikke liker?

– Stekt makrell er godt én gang. Og så er problemet at det er vanskelig å oppbevare den.

– Er du bekymret for at makrellen kan utkonkurrere andre fiskeslag?

– Ja, for det er et tegn på at det er en endring på gang i naturen som vi ikke har helt kontroll på. Det kan skyldes at det blir varmere i vannet, for makrellen trekker stadig lenger nordover. Det største problemet er ikke at jeg må spise makrell i stedet for sei. Men de endringene i naturen, som nå skjer på kort tid, og kanskje er irreversible, det bekymrer meg.

Men han mener også noe har forandret seg i positiv retning.

– Da jeg var og spiste middag på hotellet på Frøya tidligere i år, var det flere forskjellige typer sjømat som sto på menyen. Breiflabb, steinbit, uer. Mat hentet herfra. På 70-tallet var det veldig mye biffsnadder med bernaise-saus og pommes frites. Det var det over hele Norge. Men nå setter man større pris på den lokale matkulturen. Det er en positiv ting som har endret seg. Men biffsnadder kan være godt det også.

– Nå snakker hvert eneste politiske parti om den «blå åkeren»…

– … he he he, eller «Havrommet» hører jeg også noen kaller det. «Sjøen» kaller vi det, sier Haltbrekken og ler enda mer.

– Hva synes du om den økte bevisstheten om å utnytte «sjøen» til oppdrett av ulike arter?

– Jo, det har vært mye diskusjon rundt produksjon av biodrivstoff, og hvilke utfordringer det medfører for matproduksjon på land, og om det er bra for klimaet. Nå snakkes det om å produsere tang og tare for å produsere biodrivstoff av det. Det kan godt være at det er verdt å prøve ut, og at det kan være mye positivt med det. Men jeg tror ikke det er noe av dette som kommer uten noen form for konsekvens. Derfor må alt gjøres med måte.

– Mener du at vi må tåle noen konsekvenser?

– Det spørs hvilke konsekvenser det er. Irreversible konsekvenser mener jeg vi ikke bør godta.

Oppgradert nøkternhet
Så var det hytta da. Haltbrekken har invitert oss ned til naustet, mens hytta ligger femti meter lenger opp i lia, ovenfor veien. Vi vil gjerne se om den er like nøktern som vi forventer at den skal være. Og det tror jeg trygt vi kan si. Se bildet og døm selv.

Noen moderniseringer har det likevel blitt opp gjennom årene.

– De første årene hadde vi ikke strøm eller vann, og vi hadde utedo. Nå har vi både strøm, vann og vannklosett.

– Så du liker å ha det litt komfortabelt?

– Jeg har ikke noe imot det. Jeg husker at det var et stort fremskritt da jeg monterte elektrisk vinsj, så jeg slapp å hale båten inn i naustet for hånd, sier Haltbrekken og ler.

Det kan ikke være noen tvil om at Hitra og sjølufta gjør selv den sinteste naturverner til en smørblid trivelig kar.