Innføringen av et nytt vekstregime skaper uro i næringen om dagen. Aldri har vel en interessekonflikt mellom de nasjonale havbruksaktørene og de lokalt eide selskapene kommet klarere til uttrykk.
Noe av denne uroen har sitt utspring i at NSL har støttet produksjonsområdetenkningen i Stortingsmeldingen om vekst i Havbruket. Dette har vi gjort fordi vi ser at dette systemet støtter opp rundt en tenkning som ikke bare ivaretar de nasjonale selskapenes interesser. Vi tror nemlig på at ansvarliggjøring og eierskap til et område vil være gode verktøy for å kunne håndtere utfordringene som vi vet vil komme. Aktørene har allerede etablert et fellesskap for håndtering av næringens miljøutfordring nummer én, gjennom et velfungerende lusesamarbeid. Forslaget til områdeinndeling synes å korrespondere godt med de allerede etablerte luseregionene.
De lokalt eide aktørene i NSL er videre bekymret for at godt fungerende områder skal settes under press av de nasjonale aktørene som har mulighet til å flytte produksjon over regiongrensene. Dette kan fort ende med at vi også må ta ned produksjonen i de områdene som fungerer godt. Hadde det blitt slik at det var kun de store aktørene som kunne ha forskjøvet produksjonen geografisk gjennom konsern-MTB og interregionalt biomassetak, så hadde vi fort fått en situasjon de lokalt eide aktørene hadde blitt sittende alene igjen med problemet – etter at de nasjonale aktørene hadde forlatt. Sjømat Norge har sågar uttalt at de ønsker færre bindinger og større fleksibilitet enn det vi ser i dagens forvaltningsregime. I ytterste konsekvens, der man innfører Gullestadutvalgets modell som innebærer brakklegging av opp til en tredjedel av et fylke av gangen, ville mange lokalt eide aktører stått igjen med hele sin virksomhet i et brakklagt område – uten muligheter for å sette ny fisk i sjøen.
I våre høringsuttalelser har vi vært klare på at vekst skal tildeles til konsesjonene i de respektive produksjonsområdene som kvalifiserer til vekst. Det tenker vi gjennomført på samme måte som for veksten på fem prosent som ble tildelt til konsesjonene i Troms og Finnmark i 2011. For å unngå kollektiv avstraffelse, har vårt forslag vært at reduksjon derimot, skal gis effektivt på lokalitetsnivå til aktørene som ikke overholder gjeldende regelverk. Dette er i tråd med dagens praksis i Mattilsynet, dog kanskje ytterligere innskjerpet. Det kan ikke anses å være en kollektiv avstraffelse, dersom man ikke får være med på en vekst. Dette vil være i tråd med det resten av landet opplevde, når forannevnte vekst ble tildelt de to nordligste fylkene i 2011.
For øvrig har vi ingen tro på at regjeringen vil innføre en åpenbart urettferdig og næringsfiendtlig regulering. Når statsråden i tillegg er tydelig på at NSL skal være med å forme produksjonsområdene og regelverket som skal gjelde innenfor dem, er våre bekymringer i så måte små. For oss handler det dermed om dialog basert på et felles ønske om å lykkes med bærekraftig vekst i alle deler av havbruksnæringen. Vi har ingen grunn til å mistro noen i så måte.
NSL har vært den organisasjonen som har stilt kritiske spørsmål ved forvaltningsgrunnlaget. Vi har ikke gjort dette i den hensikt å torpedere regjeringens ønske om å gjennomføre vekstmodellen. Det vi har vært redde for, var at et feilaktig forvaltningsgrunnlag skulle påføre næringen stor skade i årene etter innføringen av det nye forvaltningsregimet. I Brennpunkt-dokumentaren mente man sågar at NSL hadde ført bevis for at oppdrettsnæringa ikke påvirker ville laksebestander. Dette er en tabloid uttalelse. Det NSL har ført bevis for er at vi vet alt for lite til å kunne konkludere. I denne forbindelse har vi bedt både departementet og de politiske myndighetene om å ta det litt med ro inntil vi får fakta på bordet. Utvikling av håndfaste metoder for å verifisere lusespredningsmodellen på, har vært en grunnleggende forutsetning for at NSL skulle kunne godta en trafikklysordning. Så voksne som å våge å måle næringas påvirkning direkte på villfisken må både næringen og politikerne være – spesielt med de ambisjonene som foreligger fram mot 2050.
Det vil etter vårt skjønn være helt feil å avvise stortingsmeldingen som sådan. Næringen har fortsatt noen utfordringer som må løses, der stortingsmeldingen i høyeste grad adresserer vesentlige momenter i så måte. Vi er selvfølgelig heller ikke enig i alt, men i stedet for å sette oss selv på sidelinjen, har NSL valgt en pragmatisk og løsningsorientert tilnærming til stortingsmeldingen. Så langt har dette fungert utmerket, og vi er ganske sikre på at vi også skal makte å løse opp i utfordringene angående hvordan både straff, reduksjoner og vekst skal håndteres innenfor produksjonsområdene.
NSL er dermed på vegne av våre medlemmer godt fornøyd med regjeringens og statsrådens håndtering av stortingsmeldingen, rett og slett fordi den så langt viser seg å ivareta interessene til hovedtyngden av bedriftene som vi representerer. Skal man sikre lokale ringvirkninger og aksept for havbruksnæringas eksistens i kystsamfunnene i framtiden, er det viktig at det fortsatt finnes lokalt eide havbruksbedrifter.
