Fra Oslo omtales lakseskatten og dens konsekvenser som spill og spinn. For folk ute langs kysten er det snakk om harde realiteter. Arbeidsplassene til folk og hjørnesteinsbedrifter i bygda. Når regjeringens politikk nå fører til investeringsstans, permitteringer og at folk mister jobben. Da trengs det et arbeiderparti som fører arbeidernes sak. Industri og Næringspartiet lover å være et slikt parti!
Havbruksnæringen har tjent gode penger de siste årene. Næringen sier selv at de gjerne bidrar mer enn andre næringer også når det kommer til skatter og avgifter. Det har næringen tradisjon for å gjøre. Stat og kommuner har fått gode inntekter fra konsesjonssalg og fra produksjonsavgiften de betaler for å bruke sjøareal. Utgangspunktet er altså bra. Vi har ei næring som tjener penger, som investerer i å bygge arbeidsplasser langs kysten, som bidrar med milliarder i skatteinntekter, og som sier at de er villig til å gi enda mer.
Menon, Nofima og Norce har nylig lagt frem en rapport som viser hvordan avkastning fra laksenæringen bygger kystindustrien. Det går penger til slakterier, fiskeindustrien, settefiskanlegg på land og til utvikling av nye løsninger for havbruket. Sjømatnæringen gir arbeidsplasser til mer enn 100.000 arbeidere langs kysten. Regjeringen burde bukket og heiet dem frem. Det gjør den ikke. Tvert om skaper de problemer for hele kysten.
I Norge har vi tradisjon for å lytte til partene i arbeidslivet. Fagbevegelsen og arbeidsgivernes organisasjoner. Den tradisjonen er i ferd med å bli skrotet av regjeringen Støre. I september lanserte de en helt ny lakseskatt på en pressekonferanse. Det ble gjort uten noen forutgående prosess med partene i arbeidslivet. Her har regjeringen Støre feilet, og de har forlatt det trepartssamarbeidet vi bør dyrke.
Regjeringer bør ikke lansere skattereformer på en pressekonferanse. De bør slett ikke innføre nye skatter med ikrafttredelse før de er vedtatt. Det er det Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør ovenfor laksenæringen. De foreslår å tredoble skattenivået til mer enn 60% skatt. Innføre det med virkning fra årsskiftet, men skal ikke behandle det i Stortinget før nærmere sommeren.
Er det rart næring og fagforeninger reagerer? Når forslaget i tillegg ikke er sjekket ut med vertskommuner, fagforeninger eller arbeidsgiverne da blir det mye galt i det som fremmes.
Det er nå 35 milliarder kroner i frosne, nedskalerte og skrinlagte investeringer. Permitteringer og oppsigelser innen anlegg, bygg og i selskapene som leverer utstyr til næringen. Det planlagte salget av konsesjonsvolum sviktet. Stat og vertskommuner har tapt milliarder av kroner.
Nå kommer også permitteringene i fiskeforedlingen. Ikke som trusselspill slik enkelte av spillerne i aksen Blindern og regjeringskvartalet kaller det. Tvert om som et direkte resultat av regjeringens håpløse fremlegg. Et av punktene i forslaget er at det skal innføres en såkalt normpris. Denne gjør at næringen blir skattlagt for en høyere inntekt enn det de faktisk får. Laksebedrift etter laksebedrift har rapportert om at bare denne delen av forslaget ødelegger muligheten for salg på faste kontrakter. Da blir nedstenging av foredlingen eneste utvei for bedriftene.
Hvis vi i Industri og Næringspartiet skulle bestemme ville vi selvsagt innkalt partene til bordet. Utarbeidet en skatt som er tilpasset havbruket, og ventet med å la den gjelde før den var vedtatt og hadde vært på høring. Da ville resultatet ikke bare blitt en ny lakseskatt, men også fortsatte investeringer langs kysten, kommunene ville ikke tapt på konsesjonssalget, og partene ville blitt lyttet til. For det er slik trepartssamarbeidet skal fungere.