Lakselushistorien har nådd et crescendo de siste ukene med påstander om at lusnivået i deler av Norge har nådd urovekkende høye nivåer. NORCE rapporterte at én sjøørret hadde med seg 237 lus. Implikasjonen er at disse unormalt høye nivåene av lus har sitt opphav fra lokale lakseoppdrettsanlegg. Likevel, som svar, har representanter for oppdrettssektoren fremhevet at lakselusnivået på lakseanlegg er lavt, muligens på noen oppdrettsanlegg, det laveste som noen gang er sett.
Det er klart at noe ikke stemmer.
Etter tretten år med uavhengig forskning på samspillet mellom lakselus mellom oppdretts- og villaks, vil jeg hevde at problemet er dårlig prøvetaking og grunnleggende mangel på kunnskap hos forskere innen lakselusøkologi. Dette er ikke overraskende. Det ser ut til at de som jobber med lakselusforskning dekker et bredt spekter av vitenskapelige spesialiteter, men ikke parasitologi, og det er viktig å huske at lakselus er parasitter og har en annen oppførsel enn andre organismer.
De oppsummerte rapportene fra både HI og NORCE gir begrensede detaljer om analysene der de konkluderer med at lusenivåene er alarmerende høye, men de gir informasjon om antall fisk de har tatt prøver av for lus. Mens de i noen uker tok prøver av 200+ fisk, i andre var prøvestørrelsene tre, fire eller seks fisk. Hvordan så lave tall kan betraktes som representative for et utvalg for lakselus er uklart, men realiteten er at slike tall er meningsløse. Selv tretti eller førti fisker med prøver gir kanskje ikke en riktig indikasjon på angrep av lakselus.
I de fleste eksempler på biologisk materiale forventes prøveutvalget å følge en normalfordeling. Dette er en der de fleste eksemplene finnes rundt en middelverdi med færre eksempler i begge ender av området. Når det gjelder NORCE-prøvetakingen, oppgir de at av de 41 prøvetakene (innhentet over syv separate prøvetakinger med en gjennomsnittlig prøvestørrelse på kun syv fisker) ble det funnet fisk med lakselusnivåer på mellom ti og 237 lus, noe som gir et gjennomsnitt på 74 lus per fisk. Implikasjonen er at typisk sjøørret i hele bestanden er infisert med 74 lakselus. Likevel vil alle med grunnleggende kunnskap om parasittøkologi vite at dette ikke kan være riktig.
I motsetning til annet biologisk liv, er ikke alle parasitter, inkludert lakselus, normalfordelt over hele populasjonen. I stedet er parasitter spredt over hele villfiskbestanden som en aggregert fordeling. Å bli distribuert på denne måten er faktisk en del av definisjonen av hva som er en parasitt.
Nøkkeltrekket ved en aggregert fordeling av parasitter er at de fleste verter (villfisk) bærer ingen eller svært få parasitter (lakselus), mens svært få verter (villfisk) bærer mange parasitter (lakselus). Derfor er det ikke uventet å finne en fisk med 237 lus. I Skottland har eksempler blitt identifisert med over 500 lus. Fra totalt over 21.000 fisk som er tatt prøver av over 23 år, har bare fire fisk blitt identifisert med så høye nivåer. Dette illustrerer hvor lite representativt så høye lusetall er.
At lakselus spres over en bestand som en aggregert utbredelse er identifisert av norske forskere, men uten relevant kunnskap om parasittøkologi, ble implikasjonen av hva dette betyr for lakselusovervåking og Trafikklyssystemet oversett.
En artikkel av Helland og andre publisert i 2016 inkluderer følgende grafer – den andre dekker lusetall opp til 50 i antall. Disse grafene viser den klassiske aggregerte fordelingen:
Man ser at flertallet av fisk ikke har lus og antallet synker etter hvert som antallet lus øker. Hvis NORCE-data brukes på disse grafene, kan man se at antallet angrepet fisk er svært lavt. Sannsynligheten er at infisert fisk er mye lettere å fange enn de som er lusefri, og derfor må mange fisker prøves for å gi et riktig inntrykk av tilstanden til bestanden. Foreløpig er inntrykket som gis at villfisken bærer på unaturlig høye lusetall og derfor må laksenæringen ha skylden.
Realiteten er at det er forskerne som er for raske til å gjøre antagelser. Forskningen på lakselus trenger en total revurdering. Problemet er at det er de samme forskerne som både driver vitenskapen og bedømmer industrien. Samtidig er de uinteresserte i å høre noe annet enn sine egne synspunkter.