Lakseforskere i Norge får jevnlig kritikk. Enten det dreier seg om deres forskning på effekter av rømming, lakselus eller andre patogener. Det kan være kritikk for innsamlingsmetodikk, analyser og referansegrunnlag. Ett av de fire obligatoriske avsnittene i en vitenskapelig publikasjon heter materiale og metoder. Dette er ikke så viktig for den umiddelbare forståelsen av funnene, men det er av avgjørende betydning for etterprøving av resultatene. Forskere publiserer dette for å gjøre seg tilgjengelige for kritikk, og de vil ha kritikk. Det er dette som bringer forskningen fremover.
Derfor er også kritikken fra Jens Christian Holst viktig.
Les også: – En historie- og kunnskapsløshet Norge ikke kan se seg tjent med
Problemet til Holst er at han selv ikke gjør seg tilgjengelig for kritikk. Han kommer med flere interessante opplysninger.
”Villaksbestandene kommer tilbake innen «normale nivåer» så snart matforholdene i Norskehavet normaliseres”
”vi vil kunne se en bedring i tertinnvandringen på grunn av mye sildeyngel langs kysten på forsommer/sommer i fjor”
”det generelle planktonivået er på vei opp”
”fortsatt er beitingen fra for store pelagiske bestander, spesielt makrell, for stor til en «normalisering» av laksebestandene”
Hvilke arbeider er disse opplysningene hentet fra? Er det Holsts egen forskning eller andres? Sist jeg sjekket fant jeg ingen nyere forskningsresultater publisert av Holst. Deler av dette ble også nevnt av Holst under Sjømatdagene. Da spurte undertegnede om referanser til publikasjoner, men fikk et svar om at hans teorier ikke var publisert. Etterfulgt av en antydning om akademisk konspirasjon mot hans tanker. Hvem skal da kritisere Holst?
Holst er helt klart en kunnskapsrik person, i tillegg til at han er hyggelig og veltalende. Problemet/det fine med kunnskap er at den kun er verdifull når den er anerkjent. I den akademiske verden har vi veletablerte ordninger der anerkjennelse av kunnskap kommer etter en eller annen form for bedømming. I skolen skjer dette gjennom prøver og eksamener. Vi kan ikke ha et system der karakterer settes basert på hva studentene sier de kan. De må legge sin antatte kunnskap fram for bedømming og deretter anerkjennelse eller avvisning. På høyere akademisk nivå skjer bedømming vanligvis gjennom publisering av vitenskapelige artikler. Den kunnskapen du mener å ha, formidler du til andre i en vitenskapelig publikasjon, som kun blir publisert dersom den tilfredsstiller bestemte krav. Dette går ikke på om resultatene peker i den ene eller andre retningen (slik Holst tidligere har antydet), men om materialet og metodene er riktig anvendt og om resultatene er skikkelig gjennomdiskutert og sammenliknet med etablert kunnskap.
Holst kaller lakseforvaltningens kunnskap om havets betydning for laksebestandene for skremmende lav. Da ser han ikke sin egen rolle og ansvar. Vi skal ha en forskningsbasert forvaltning i Norge, men da må vi forvalte ut i fra den forskningen som er tilgjengeliggjort. Hvis dét ikke omfatter Holsts egen forskning, kan ikke Holst skylde på andre enn seg selv. Holst finner det også ”veldig overraskende at ikke oppdretterne og den «ikke-lusinfiserte» villakssiden krever en kraftig oppjustering både av forskningen på laks i havet og på kompetanse på laks i havet i forvaltningen”.
Jeg vet ikke hvor Norske Lakseelver kommer inn i bildet, men det er ikke noe problem for oss å kreve dette. Vi krever herved at Holst og andre som mener å besitte forskningsbasert kunnskap laks i havet, snarest publiserer forskningen sin, så lakseforvaltningen er basert den til enhver tid best oppdaterte kunnskapen.
