Norsk hvitfiskindustri har de vanskeligste rammevilkårene. De 20 siste årene har industrien faktisk ikke tjent penger i det hele tatt. Industrien har solgt fisk for 227 milliarder kroner og hatt en margin før skatt på 0,7 prosent. Særlig tungt har filetindustrien det. Det er nesten ikke produsenter igjen. Selv fabrikktrålerne finner det mer lønnsomt å fryse fisken hel om bord i stedet for å skjære filet av den.
Politikerne har ment mye om fiskeindustrien opp gjennom årene, men ofte har ordskiftet blitt marginalisert til å handle om trålernes leveringsplikt. Det er lett å skjønne. Trålerne var etter krigen en fremmed fugl i det norske fiskerilandskapet. Fiskeindustrien fikk tilgang til trålere (med kvoter) mot at de forpliktet seg til å levere fisken lokalt og bearbeide den. En stolt filetindustri ble raskt bygget opp. Bare i Vesterålen var det på et tidspunkt 30 fabrikker. Nå er det fire igjen (fem med Nordlaks), tre av dem i Øksnes.
Gjennom ulike tiår har industriens eierskap til trålerne blitt begrunnet på ulike måter. På 1990-tallet var «buzzordet» vertikal integrasjon. Kjell Inge Røkke gikk i spissen for en satsing etter disse linjer med staten som støttespiller. De ga han noen titall millioner kroner da han kom inn i næringen slik at han kunne kjøpe opp industri og trålere. Tanken var at dersom Røkke & co. hadde kontroll over hele verdikjeden fra fangst til videreforedling, skulle det være mulig å tjene penger. Dette viste seg dessverre ikke å være løsningen. Industrien tjente ikke mer penger. Mot slutten av tiåret ble det tatt til motmæle mot denne tankegangen. Ved å gi fiskeindustrien tilgang til «subsidiert» fisk fra egne rederi, slapp industribedriftene å gjøre nødvendige effektiviseringer og markedstilpasninger, sa kritikerne. Vertikalt integrerte industribedrifter har derfor reversert sin forretningsmodell, fiske og fiskeindustri er i økende grad skilt fra hverandre. Fiske gir penger. Fiskeindustri gir hodebry.
Professor Ragnar Tveterås leder et utvalg som skal gi råd til fiskeriministeren om fremtidens fiskeripolitikk. Rådene skal komme mot slutten av dette året. I løpet av neste år skal regjeringen foreslå ny politikk. Elisabeth Aspaker vil måtte manøvrere mellom ulike skjær og brottsjøer i Stortinget der politisk taktikkeri vil påvirke kursen nokså kraftig. Det gjør at industrien med rette kan frykte for at heller ikke denne regjeringen vil lose igjennom en politikk som bereder grunnen for økt lønnsomhet.
I verste fall kan hele ordskiftet ende opp med en polarisert, men høyst forståelig, debatt om trålernes leveringsforpliktelser til små lokalsamfunn. Det er enklere å ta den debatten enn å ta den store debatten om hvem som skal bestemme prisen på fisken til fiskeren og hvem som skal ha retten til å eie fiskebåtene. Ragnar Tveterås har åpnet døren for denne debatten, men det gjenstår fortsatt å se om politikerne tør ta den. Det er åpenbart for alle at en slik debatt har potensial til å skape et kystpolitisk ragnarokk. Derfor er mitt tips til industrien: Dere får i høyden justerte rammevilkår. Ønsker du at markedsøkonomien også skal gjelde for norsk fiskeindustri, dagdrømmer du.
