Snart kommer en ny auksjon for konsesjoner: Hvem blir vinnere og tapere?

Meninger
1240

Det er 33.000 tonn ekstra biomasse tilgjengelig for lakseoppdrettere i utpekte grønne soner, som vil bli tildelt gjennom en andre auksjon (som nå finner sted 18. august på grunn av coronaviruset). Det foreslåtte formatet ligner på auksjonen i 2018: Ingen begrensninger for deltakelse eller kjøp for enkeltbedrifter.

Ifølge det oppdaterte lakseproduksjonskartet som ble utgitt av Nærings- og fiskeridepartementet i februar, fikk to områder i nord gult lys for å indikere ingen ytterligere utvidelse, mens to områder i sørvest fikk ordre om å redusere kapasiteten med minst seks prosent i 2020.

Dette trafikklyssystemet ble innført for å støtte fortsatt vekst i laksenæringen, generere arbeidsplasser og økonomisk verdi samtidig som det reduserer påvirkningen på miljøet og den norske villaksbestanden. Å minimere lusutbrudd er selvfølgelig en primær bekymring.

Men hvis målet er å redusere miljøbelastningen fra den samlede industrien, skal biomasse allokeres basert på hvert enkelt virksomhets påviste påvirkning?

Ser man på de største lakseprodusentene i Norge fra 2015 til 2018, gjorde Manolin en analyse for å identifisere hvilke selskaper som er mest suksessrike med å bruke sin tilgjengelige biomasse. Vi kaller dette «production ratio» (eller produksjonsforhold, om du vil), eller selskapets evne til å maksimere fortjenesten mens de reduserer lusutbrudd.

Under auksjonen i 2018 brukte 14 norske oppdrettsselskaper til sammen 2.915.343.000 kroner på nye lakseproduksjonslisenser, og tildelte 15.000 tonn i snitt 195.071 kroner per tonn. Men av disse kjøperne var det bare Mowi som var blant de 15 selskapene med høyest produksjonsgrad.

I den andre enden kjøpte Cermaq Norge mest biomasse (3.230 tonn for 670.010.000 kroner) på auksjonen i 2018, men har gjennomgående hatt det laveste production ratio.

Disse topprodusentene, som nesten ikke deltok i 2018-auksjonen, bruker kanskje en annen strategi: Å forbedre virksomheten ved å øke produksjonen i stedet for å kjøpe mer biomasse.

Ifølge Manolins analyse har SinkabergHansen og Kvarøy Fiskeoppdrett nå de høyeste production ratio, og viser styrke etter en kort svekkelse på grunn av endrede luseforskrifter i 2017. Og Grieg Seafood, nå med den tredje høyeste production ratio, har gjennomgående forbedret produksjonsår over år til tross for at de har mange anlegg i områder med høy risiko. Disse selskapene maksimerer verdien av sin nåværende biomasse ved å dempe lusutbrudd mens de opprettholder overskuddet.

Etter hvert som det kommer inn mer data for 2019-produksjonen, er vi interessert i å se hvem som lede an i 2020-auksjonen. Hvordan kan tildelinger av biomasse best brukes til å forbedre industriens bærekraft, og opprettholde Norges rykte som den beste globale lakseprodusenten?