Oppdrettsgründer Ola Braanaas har skrevet et langt innlegg om «Norwegian Gannet». Det vinkles negativt i Fiskeribladet og vi er uenige i mye av innholdet, men Braanaas klarer noe helt nytt i debatten: Å heve blikket, diskutere det store bildet og være åpen for endring.
Braanaas og jeg er enige om mye. Vi vil kjempe for at havnæringen kan vokse, slik at vi i fremtiden kan leve av fiskeoppdrett og det havet har å by på. Det er all grunn til at det kan skje, fordi vi bor i et land med fantastiske fordeler for blant annet fiskeoppdrett – noe andre land kan se langt etter. Regjeringens visjoner for havnæringen er gode, men de må følges opp av handling. Miljø, bærekraft, bosetting og verdiskaping kommer på ingen måte av seg selv. Vi har alle et ansvar for å sikre sysselsetting og “lys i husan” langs kysten.
- Les også: Bananrepublikk eller «lys i husan»?
Dette er selve kjernen i prosjektet «Norwegian Gannet», sammen med heving i kvalitet og dyrevelferd. Det er innovasjon vi har investert en milliard kroner i, med bred støtte fra myndighetene, fagmiljøer og miljøvernere. Så langt har debatten om prosjektet vært helt og holdent fokusert på skremselspropaganda. Teoretiske tall, magefølelser og worst case mikses og matches for å overskygge det vi faktisk trenger å diskutere: Hvordan lykkes vi med å oppnå de store målene våre? Hvordan skaper vi kompetansearbeidsplasser og vekst langs kysten? Hvordan kutter vi utslippene våre og tar ansvar på bærekraft?
Braanaas forsøker som den første å løfte debatten til det nivået. Han forstår at det å stanse «Norwegian Gannet» i hvert fall ikke er svaret på ett eneste av de spørsmålene. Også han velger riktignok en inngang på frykt og påstander om at «Norwegian Gannet» kan koste arbeidsplasser. Men han klarer å være tydelig og ærlig på de positive sidene ved prosjektet. I et oppfølgingsintervju sier han noe helt avgjørende:
“Jeg er opptatt av å se hvordan det vil utarte seg når båten kommer i ordentlig drift. Dersom det viser seg at den «stjeler» råstoff fra vårt slakteri, vil det gå på bekostning av vår konkurransekraft og kostnadseffektivitet.”
Det eneste vi ber om er å være villige til å se hvordan skipet faktisk fungerer og påvirker næringen. Vi har foreslått et kompromiss der myndighetene får full tilgang og kontroll i alle ledd. Det vil la «Norwegian Gannet» gå som prøveprosjekt, og enten bevise eller motbevise skremselsargumentene mot slaktebåt. Det er vanskelig å finne en eneste grunn for å ikke gjennomføre et slikt prøveprosjekt.
Braanaas har alltid vært en pionér i bransjen, og selv med en negativ grunnholdning til prosjektet, så forstår han at fremskrittet ikke kan holdes tilbake. I oppfølgingsintervjuet, som også er vinklet helnegativt, peker han på at det vi kan og bør gjøre er å sikre at fremskrittet kommer på en ordentlig måte – som skaper de effektene vi ønsker:
“Jeg mener absolutt ikke at myndighetene skal stoppe båten, men de må se på utfordringene den gir oss og gjøre noen veivalg. Hvis norske myndigheter ønsker å stå fast ved at næringen skal være viktig for kysten, må de vise det i handling. For det er liten tvil om at miljøaspektet ved slaktebåten «Norwegian Gannet» er positivt, transport bør i langt større grad flyttes fra vei til sjø.”
Det er vi enige i. Forskere og politikere snakker om en femdobling av lakseproduksjonen i Norge. Da kan vi ikke gjøre ting på samme måte som vi alltid har gjort, men vi må finne alternative løsninger for å utføre slakting og transport. Dette forutsetter at politikerne tilrettelegger for innovasjon og utvikling. Politikerne har et stort ansvar for å lage rammer for fremtidens næring og sikre at kysten får en større del av verdiskapingen. Det skjer ikke gjennom å stanse et prosjekt som hever kvaliteten betydelig, øker effektiviteten, skaper kompetansearbeidsplasser, gir bedre dyrevelferd og kutter utslippene dramatisk.
Vi sparer klimaet og miljøet og frigjør kapasitet på veiene, som også Braanaas tydelig slår fast. Det gir nye muligheter som kan utnyttes av både fiskerinæringen og andre. I dag fraktes 84 prosent av norsk oppdrettslaks ubearbeidet ut av Norge. Det er sunt å ha en diskusjon om hvorvidt det er riktig. Men så lenge situasjonen er slik, så er det fornuftig at denne fisken eksporteres på den mest økonomiske og miljøvennlige måten. Bare to prosent av det vi skal frakte er produksjonsfisk, og norske arbeidsplasser er ikke truet av det. Automatisering og robotisering er en mye større trussel. Nettopp derfor må vi klare å skape arbeidsplasser som robotene ikke kan overta.
Næringen bør også være bekymret over prosessen. Å stanse «Norwegian Gannet» på grunn av en teknikalitet i Kvalitetsforskriften, som er så tynn at Bergen tingrett avviste den blankt, er et fryktelig dårlig signal til investorer og næringslivet. At fiskeriministeren vil tilpasse regelverket for å omgå rettsvesenet og sin egen faginstans, er enda verre. Stansingen av «Norwegian Gannet» kan bare tolkes som proteksjonisme, som vi allerede ser i de kraftige reaksjonene fra Danmark. De eneste vinnerne i en stansing, er mektige særinteresser i industrien. Særlig brønnbåtnæringen.
La oss slutte å diskutere detaljene og bygge stråmenn. Braanaas går foran med et godt eksempel og peker på alle utfordringene i det store bildet. Fremover må vi svare på noen av dem, før vi trykker ned prosjektene som faktisk prøver.
