Bakgrunn
Det som tidligere er gjengitt kan vi bekrefte: Fisken er kjøpt på Vestlandet og fraktet i brønnbåt etter retningslinjer som angir hvor transportvann kan hentes, hvilke smittehygieniske tiltak som skal gjennomføres i forkant og hvor båten kan gå åpent og lukket. Det stemmer også at dette er fult ut lovlig, men at det er i strid med en praksis som har vært i næringa.
Les også: Fraktet PD-smittet smolt til Trøndelag
Dette grunner i en strategi som startet i 2006, og førte til en storstilt dugnad i næringa kalt «Stans PD til Midt-Norge». Aktørene og fiskehelsetjenestene tok initiativ, og Mattilsynet tilsluttet seg samarbeidet om å innføre overvåkningsprogram og bekjempelsesprogram mot PD. I korte trekk gikk dette ut på at all fisk med påvist PD nord for Hustadvika skulle destrueres umiddelbart for å stoppe videre smitte, i tillegg til en del tiltak med tanke på biosikkerhet. Denne gangen forekom SAV 3 i området, men få tilfeller gjorde det mulig å bekjempe den alvorlige sykdommen med strenge tiltak. Dette ble gjennomført gjennom flere år – der 5 utbrudd i løpet av 2008 og 2009 ble stoppet med sanering for å stoppe smitte. SAV 2 ble etter hvert introdusert, og ble vedtatt bekjempet på samme måte med destruksjon/slakt/flytting ut av området inntil det til slutt kom flere tilfeller samtidig. Det kom til et punkt der kostandene med å holde strategien ble for omfattende for næringa å gjennomføre på frivillig basis. Bekjempelsesstrategien ble endret og SAV 2 soneforskrift vedtatt i 2012. Det viste seg videre at PD-tilfeller i området nærmest grensen sør for Hustadvika også var SAV 2, og smitte via havstrømmer nordover kunne ikke utelukkes fullstendig. I denne perioden ble det ikke fraktet smolt sjøveien fra sør over Hustadvika.
I ettertid er Hustadvika anerkjent som en god og viktig barriere mot smitte fra området lengre sør.
Næringa og forvaltninga har videre holdt fast ved strategien om å stoppe spredning av SAV 3 nordover, selv om Stans PD-arbeidet formelt ble avviklet i april 2013. Etter at SAV 2 ble introdusert og ble endemisk i Sør-Trøndelag og Nordmøre har diskusjonene rundt håndtering av SA vært mindre aktive, og de siste årene er det luseproblematikken som i stor grad har tatt ressursene fra fiskehelspersonell og næringa generelt.
Saken – i korte trekk:
Det ble kjøpt smolt fra Hardanger som følge av mangel på annen smolt for aktuelle oppdretter. Fisken be satt ut midt i juli. Overvåkningsprøver for juli og august er tatt iht. retningslinjene, og er negative. Prøver tatt ut 26. september er positive, prøvesvar frigitt 3. oktober viser at SAV 3 kan ikke utelukkes. SAV 3 bekreftes etter omfattende analyser 7. oktober, i 1 av 4 merder på lokaliteten. Fisken i alle merder destrueres 10. oktober.
Hvordan kunne denne saken oppstå?
Det er klart at transporten av fisk over store avstander gjennom et område der SAV 3 fins innebærer stor risiko selv om alle forholdsregler blir tatt. En kan kanskje heller ikke være trygg for smitte i vann utenfor grunnlinja. Åkerblå sin rolle i saken er å være biologisk rådgiver for oppdretter, og skal veilede oppdretter med tanke på risiko og alternativer. Oppdretter har ansvaret for hva som til slutt blir gjennomført. Generelt må vi ta selvkritikk for at vi ikke har gitt en tydelig nok fraråding av å gjennomføre denne transporten. Dette tar vi svært alvorlig, og gjennomgår rutinene internt for å sikre at alle forhold ved faglig utfordrende saker blir gjennomdiskutert før endelig råd blir gitt.
Når ille først er ute…
Så lenge det er mennesker involvert i vurderinger vil det alltid kunne gjøres feil. I denne saken har både fiskehelsetjenesten og oppdretter gjort vurderinger som burde vært annerledes. Når en har gjort en feil må en imidlertid rette opp feilen på best mulig måte – og uten unødig opphold. Her kunne vi imidlertid raskt fått utfordringer som kunne gitt enorme konsekvenser for hele næringa nord for Hustavika.
Oppdretter og samtlige aktører forventet et klart vedtak fra Mattilsynet om destruksjon av fisken. Signaler fra Mattilsynet gikk imidlertid på at de ikke ville komme med slike krav, og at næringa selv må ta ansvar for hva som skal gjøres videre i saken. I dette tilfellet tok næringa ansvaret, og løste saken selv. Årsaken til at dette er håndtert imponerende raskt og effektivt er tidligere erfaringer med lignende saker i Midt-Norge. Vi har rutiner på plass, og en omforent næring som ønsker å bekjempe SAV 3.
I kulissene ligger imidlertid en ny forskrift klar for høring, som går på å endre dagens regime mot PD der det er skilt på SAV 2 og Sav 3. Dette skillet fins i dag fordi det er ulik status mht. smitte i ulike deler av landet. Det er SAV 2 i Midt-Norge Sør, men SAV 3 er så langt bekjempet med stor suksess. SAV 3 er dokumentert å gi et annet sykdomsforløp enn SAV2 – kort forklart med noe større konsekvenser av sykdom. Norsk oppdrettsnæring har ikke behov for å introdusere nye sykdommer til områder der de pr. i dag ikke forekommer.
Mattilsynet og næringa sin rolle
Det heldige i en eller uheldig sak er at næringa er omforent om hva som er fornuftig forvaltning av en ikke ønsket sykdom. Oppdretteren som ble rammet tilslutter seg strategien, og tar konsekvensene av det som har skjedd. I motsatt fall hadde saken vært mye mer komplisert. Når det ikke gis et offentlig vedtak er det også en rekke andre uheldige konsekvenser økonomisk sett, rent bortsett fra tap av fisk som bli destruert. Det er en sak for seg.
For å ta noe positivt ut av en trist sak kan tilfellet også brukes som vekker om hva som kan skje når en er uforsiktig med biosikkerhetstiltak – og løfte debatten om forvaltning av sykdommen frem på dagsorden.
Det uheldige i saken er vår opplevelse av et paradigmeskifte i forvaltning av PD, som kommer svært overraskende på næringa. Vi opplever ikke Mattilsynet konsekvent i sin håndtering av smitteutfordringer når man på den ene siden anmelder en aktør for spredning av ILA-virus, mens Mattilsynet ikke gjør noe for å hindre at SAV3-varianten av PD etablerer seg i Trøndelag. Den vurderingen som Mattilsynet nå har gjort innebærer en større mulighet for at SAV3 brer seg nordover. Dette kan vanskelig tolkes på annen måte enn at Mattilsynet med dette forskutterer hvordan forvaltningen av PD skal gjøres i framtida, før en ny PD-forskrift er sendt på høring.
Hva skal Mattilsynet sin rolle være, om de ikke skal sette rammer som leder næringa inn i fornuftig håndtering av biologiske utfordringer? Ved å endre dagens praksis og gi ansvaret til næringa alene blir det tatt en enorm risiko for Norges kanskje viktigste næringa i framtida. Vi er ikke uenige med Røthe Knudsen som sier at det å hindre spredning av fiskesykdommer ikke bare kan baseres på et forbudsregelverk – men også må baseres på fornuftig atferd og fornuftig omtanke fra næringsaktørene sin side. Dette forutsetter imidlertid at næringa i hele landet er prinsipielt enig i hva som er fornuftig. Det betyr at alle fra små oppdrettere uten intern biologisk kompetanse til større aktører med egne avdelinger for biologisk kunnskap skal være prinsipielt enig i hva som er fornuftig med tanke på kost/nytte for ei hel næring. Det må være litt vel mye forlangt?
Mattilsynet spiller en viktig rolle med å bidra til å forvalte denne raskt voksende næringa som skal være en av bærebjelkene i Norsk økonomi for fremtida. Offentlig forvaltning må bidra til å løse de biologiske utfordringene gjennom tydelige strategier. Dette løses ikke best med å legge mer ansvar over på næringa i saker som fører til enorme økonomiske tap for enkeltanlegg – men som er formålstjenlig i et overordnet bilde og på lang sikt. Som i så mange andre saker – vi er best når vi jobber sammen mot felles mål!
