Rush etter landbaserte lakseanlegg: Myndighetene går glipp av milliardinntekter

Kommentarer
2304

Byggeplaner på land har passert 1,8 millioner tonn laks i årlig produksjon.

Nyhetene om nye landbaserte lakseanlegg, i Norge og utlandet, tikker inn ukentlig. Med politisk motstand, i de fleste lakseproduserende land, for å tilrettelegge for økt produksjon i åpne anlegg i sjø, har prisingen av ordinære matfiskkonsesjoner gått av skaftet.

I Norge verdsettes en matfiskkonsesjon, som kan produsere 1.200-1.300 tonn laks årlig, til 150-200 millioner kroner. Konsesjon for oppdrett av laks på land er gratis. 

Teknologi
Spørsmålet er da om teknologien for å oppdrette laks på land er god nok – til å produsere fisk av riktig kvalitet til konkurransedyktige kostnader. Stadig flere tar sats på å svare «ja» her.

Gjennom utviklingen av RAS-teknologien, tar leverandørene til orde at laks kan produseres nærmest hvor som helst på kloden. Så lenge en har tilgang på litt ferskvann (som resirkuleres og gjenbrukes opp mot 99 prosent).

Kommentar: Aslak Berge

iLaks fører en løpende oversikt over verdens landbaserte lakseanlegg. På den første arbeidsdagen i 2021 er det registrert 76 selskaper som har planer om å produsere laks på land. De er lokalisert i 20 forskjellige land i fire verdensdeler.

Kun en brøkdel av dem har finansiering. Og bare en håndfull har startet lakseproduksjonen. Men et raskt økende antall har satt spaden i jorden, begynt å støpe tanker og legge rør. Et betydelig antall anlegg vil bli realisert.

66 konsesjoner
Samlet sett foreligger det nå planer om å produsere 1.827.000 tonn laks i landbaserte oppdrettsanlegg på verdensbasis.

Norge går i spiss. Det er planlagt anlegg for 792.000 tonn laks her til lands. Dersom dette volumet skulle vært produsert i sjøen, ville det krevd 660 nye konsesjoner. Med en stykkpris på 150-200 millioner kroner, betyr det et bruttobeløp på 99-132 milliarder kroner.

Det er også verdt å merke seg at når lukkede anlegg skal bygges, foretrekker markedsaktørene stort sett å bygge disse på land – ikke i sjøen. Igjen er hovedforklaringen konsesjonsprisen, men det foreligger heller ikke ledige konsesjoner for lukkede anlegg i sjø. Hvorfor skal en betale en stiv pris for nokså uprøvd teknologi i sjø, når en kan bygge noe lignende på land uten å måtte betale for konsesjonene?

Land eller sjø
UiT-professor Bjørn Hersoug tok i romjulen til orde for en konssjonsrunde for lukkede anlegg i et leserbrev i Dagens Næringsliv.

«Høyst sannsynlig vil prisen til staten bli adskillig lavere enn dagens nivå på cirka 150 millioner kroner for en standard tillatelse på 780 tonn maksimal tillatt biomasse,» skrev Hersoug.

Her tar ikke Hersoug munnen for full. For investorene og oppdretterne er altså alternativet å bygge på land, enten i Norge eller i utlandet, uten å betale fem øre for konsesjonene.

For den norske stat, eller andre vertsnasjoner, betyr den voldsomme satsingen på landanlegg at de går glipp av milliardinntekter.