Første runde med utviklingstillatelser i havbruket er i ferd med å bli avsluttet. De fleste søknadene er ikke innvilget. Min tanke nå er at de avslåtte prosjektsøknadene bør gis en ny sjanse. Men da forutsatt at de inkluderer et større fokus på fiskehelse og at de sjekker om innovasjonshøyden kan økes.
Solbergregjeringen har hatt stor suksess med sin politikk for å få utviklet innovative prosjekter som skal gi oppdrettsnæringen et miljømessig grønt løft. Over 100 søknader om utviklingstillatelser er behandlet av Fiskeridirektoratet. Søknadsfristen er utløpet. Kun 13 selskaper har fått JA. 7 stk. vurderes fortsatt. Noen anker ligger fortsatt på Fiskeriministerens bord og venter på endelig avgjørelse. Men minst 84 søknader har fått avslag.
Svært mye arbeid og store kostnader har vært brukt for å fremme søknadene om å få tildelt utviklingstillatelser. Gulroten har vært en billig evigvarende oppdrettstillatelse (MNOK 10) relatert til en markedsverdi på godt over MNOK 100. Men jeg vil også mene at næringens tilgang på ny ekspertise fra ulike miljøer, ikke minst i olje og maritim næring, har trigget lysten til å endre måten norsk oppdrett av laks skal drives på.
Norsk Industri i samarbeid med Tekna avholdt nylig Temakonferansen «Utviklingstillatelser – hvem har lært hva?». Formålet med konferansen var å få innsyn i både selskapenes og Fiskeridirektoratets erfaring med ordningen. Dessuten – spørsmålet ble stilt om det er mulig å få signaler om på hvilken måte havbrukspolitikken videre kan bli påvirket av det store 7-mils steget som bransjen er i ferd med å ta med sin nytenkning og ny teknologi.
Norsk Industri har i sin siste konjunkturrapport tatt til orde for en ny runde med utviklingstillatelser. Men om det forslaget var det i konferansedebatten intet å hente fra statssekretær Roy Angelvik. Han fremholdt, sikkert med rette, at departementet fortsatt hadde hendene fulle med å avslutte runde nr. 1 for deretter å sette i gang en evaluering av ordningen. Men det er lov til å tenke høyt mens departementet arbeider.
Fiskeridirektoratets definisjon av prosjektenes innovasjonsgrad har åpenbart vært en Berlinmur for mange. Det vil i denne bransjen alltid være et stort spenn mht. oppfatningene om hva kravet om «betydelig innovasjon» dekker. Antakelig sitter direktoratet heller ikke på alle svarene. Men jeg vil tro at i selskapene med de avslåtte søknadene er det oppmagasinert ganske mye frustrasjon over avslaget på etter deres oppfatning godt begrunnete prosjekter.
Min oppfatning er at suksessen med den vellykkete havbrukspolitikken ikke må stoppe med runde 1. Med den første runden med utviklingstillatelser kan vi konstatere et oppsiktsvekkende utviklingsengasjement på tvers av mange tunge teknologimiljøer. Dette engasjementet må få fortsette og etter hvert resultere i ny industri. Ett viktig poeng er også at den økonomiske risikoen er privatfinansiert, bortsett fra den statlige gulroten mht. prisingen av konsesjonen.
Jeg spurte under Temakonferansen om Fiskeridirektoratet hadde opplevet politisk innflytelse i sin søknadsbehandling. Til det ble det svart et kontant NEI. M.a.o. vil ytterligere innvilgninger av av flere utviklingstillatelser styrke en nødvendig realisering av vekst i norsk havbruksindustri. «Visjon 5-dobling» gjelder fortsatt, og en ny-bruk av gamle, men forbedrete søknader er en god og konstruktiv vei fremover.
Idèen om en runde 1.0 + ble lansert av Norsk Industri. Det er en god idè! De forsmådde beilere må gis en ny sjanse. Avslåtte prosjektsøknader må kunne resikuleres. Med basis i avslåtte prosjekter må det kunne bygges inn tilleggskriterier for å oppnå aksept. Ikke minst må prosjektene ha et enda større fokus på god fiskehelse og lav dødlighet.
Fiskeridirektoratets konklusjoner mht. hva man har lært gjennom sin søknadsbehandling, må studeres. Her er det mange gode tips til hvordan selskapene kan forbedre kvaliteten på søknadene. Det er også etterlyst et større og skarpere fokus på bedre fiskehelse som et sentralt kriterium for å oppnå en utviklingstillatelse. Bransjen dokumentasjonstradisjon kan sikkert også forbedres.
Jeg vil minne om visjonen om en 5-dobling av norsk havbruksindustri som et argument for runde 1.0+. Det etterlyses nye, store næringer som skal avlaste oljeindustriens betydning i det norske økonomiske bildet. Realiseringen av avslåtte, men forbedrete søknader om utviklingstillatelser vil være en billig vekstimpuls til norsk industriutvikling. Det er om å gjøre for Norge å beholde sin internasjonale konkurransekraft i kompetansen om å dyrke havåkeren bærekraftig. Runde 1.0 med utviklingstillatelser har demonstrert til fulle at innovasjonslysten og den økonomiske evnen til å realisere prosjekter er stor.
Statssekretær Angelsen kommenterte under Temakonferansen tankene om en resirkulering av avslåtte søknader. Jeg oppfattet ham som nysgjerrig på et mulig konkret innspill, men da utarbeidet i et bredt forum som omfatter ulike definisjoner av «betydelig innovasjon» i havbruket. Ikke minst bør i et slikt utredningslag også befinne seg de mer kritiske røster til dagens oppdrett, men som i utgangspunktet ser betydningen av en stor norsk havbruksindustri. Dette er en utfordring som næringen bør kunne organisere.
De nye havbruksprosjektene har med stor tydelighet vist at løsningene er utfordrende mht. regulering og arealbruk, avhengig av hvordan og hvor oppdrettet skal drives. Derfor bør antakelig resirkulerte søknader struktureres i f.eks. 2 kategorier, off shore og in shore/kystnært oppdrett
Det hersker for tiden stor innovasjonsspirit i norsk havbruksnæring. Den må dyrkes og oppildnes til fortsatt utprøving av miljøakseptable måter å produsere god og sunn mat på. Å gi avslåtte, men forbedrete søknader om innovative industrielle løsninger i havbruket en ny sjanse, bør bli en del av en havbrukspolitikk som vi ønsker å se i partiprogrammene før neste Stortingsvalg.
