For gode to uker siden ringte vi inn et nytt år. Et nytt år som på mange måter vil ha stor påvirkning på fremtidens sjømatnæring. For en næring som allerede sliter med dårlig forutsigbarhet, må året 2025 være året hvor politikerne slutter å utsette viktige avklaringer. Om ikke annet, må politikerne slutte å presentere tidslinjer for næringen, som departementene ikke har sjans å opprettholde.
FNs matorganisasjon (FAO) forteller oss at verdens matproduksjon står for rundt 30 prosent av klimagassutslippene globalt. Samtidig vokser verdens befolkning raskt, og i 2050 kommer vi til å nærme oss 10 milliarder mennesker på jorden. Det sier seg selv at matkonsumet vil øke drastisk. FAO har påpekt at en betydelig vekst i akvakulturproduksjon er nødvendig for å møte verdens voksende matbehov på en mer klimavennlig måte.
Det globale behovet for akvakulturproduksjon må øke med 25 % innen 2050 bare for å opprettholde dagens per capita forbruk av fisk og sjømat, gitt befolkningsveksten, sier FAO. De legger videre til grunn i sin tilstandsrapport for verdens sjømatprodusenter at sjømatnasjonen Norge, ikke vil øke den totale sjømatproduksjonen fra i dag frem til 2032. Det mener jeg er urovekkende
Å produsere sjømat, være seg å fange vill fisk, eller oppdrette fisken frem til slakteklar vekt koster penger, mye penger. For at norsk sjømatproduksjon fortsatt skal levere ett av verdens mest bærekraftige og klimavennlige proteiner, må den teknologiske utviklingen følge etter. Fremtidens sjømatproduksjon vil måtte ta i bruk mer komplisert produksjonsteknologi, og vil følgelig bli enda dyrere. Likevel vil gode insentiver og rammebetingelser kunne bli en katalysator for en enda mer bærekraftig matproduserende næring.
Det gir håp.
Men ved å se tilbake på de politiske sakene som sittende regjering har holdt i, er det fristende å la seg inspirere av Ola Lunde. Min indre Ola Lunde ville kommentert regjeringen på standplass slik;
Forslag om grunnrenteskatt: Grov bom. Forlik om grunnrenteskatt: Bom låg. Kvotemeldinga: Kanttreff låg. Oppfølgingen av havbruk til havs: Bom venstre. Beslutningen om nedtrekk i 2024: Bom høgre. Ekstraskudd – Funksjonskrav for landbasert oppdrett: Bom høyt. Miløfleks: Grov bom. Dyrevelferdsmeldingen: Kanttreff.
Selv med ekstraskudd, blir det strafferunder. Og strafferunder visker ut håp, for hver runde som må gås.
Enda mer frustrerende er det, at vi, næringsaktører og alle andre som ønsker å få til noe i sjømatnæringen har måttet blitt vant med, at når regjeringens representanter sier «det kommer før jul». Så er det nesten en garanti for, at det kommer enten en svært avkortet versjon av det som var forventet, eller at det ikke kommer noen ting som helst.
Utfordringen med dette, er at flere store prosjekter, langs kysten, på land og til havs venter, og venter, og venter på helt nødvendige rammevilkår og avklaringer. Mens næringen venter, vaskes verdier langs hele norskekysten vekk, i tilnærmet ingenting.
Dersom Norge skal fortsette å være det fremste landet i verden på produksjon av bærekraftig mat til hele verden, må det offentligets tempo opp. Langs hele kysten står det aktører klar til å ta sats, og bygge Norges neste industrieventyr.
De venter, nå må regjeringen levere.
