For å sikre velferden i en usikker tid, har regjeringen tatt forslaget om ekstra grunnrentebeskatning om lakseoppdrett opp fra søppeldunken. Problemet er at de professorene og ekspertene som anbefalte dette har regnet feil og gitt regjeringen feil kurs.
Gjennom villedende bruk av statistikk skaper flertallet i utvalget et fortegnet bilde av næringa. Regjeringens forslag vil over natten stoppe utviklingen, skape usikkerhet for tusenvis av arbeidsplasser i distriktene og gi varig svekkelse av norsk økonomi.
Jeg vil belyse at flertallet i utvalget har regnet feil ved å kommentere noen utsagn gjengitt med uthevet skrift, fra NOU 2019: 18 Skattlegging av havbruksvirksomhet.
Grunnrente er en ekstraordinær avkastning som kan gi fellesskapet skatteinntekter uten effektivitetstap.
En beskatning fra 62 til 85 prosent av overskuddet i et oppdrettsselskap vil selvsagt medføre at det blir lite penger igjen i selskapene å investere med. Det vil medføre en kraftig oppbremsing av innovasjon og investeringer, som etter hvert gi store effektivitetstap.
Den høye avkastningen skriver seg fra begrensede ressurser som tilhører det norske samfunnet.
Det er ikke sjøarealene som har skapt verdiene. Det er gründerne som har stått på i tretti til førti år før de lyktes. De tok i bruk arealene i nærheten. Slike arealer finnes det mange steder i verden.
Med dagens konvensjonelle teknologi er det imidlertid kun et begrenset antall steder i verden hvor forholdene muliggjør effektiv produksjon av laks i sjø.
Med dagens teknologi som er tilgjengelig, men ikke fullt ut tatt i bruk, er det mulig doble produksjonen av laks på tilgjengelige arealer på land og i sjø i Norge. I tillegg kan den samme teknologien brukes i andre land og mangedoble produksjonen av laks. Derfor er ikke norske sjøarealer en begrensing for produksjonen de neste ti årene.
Basert på beregninger fra ulike kilder er det sannsynlig at markedsverdien av dagens tillatelseskapasitet er i størrelsesorden 200 milliarder kroner.
En markedsverdi betinger at det er kunder i markedet som vil kjøpe varen til den prisen som tilbys. Det er kun en norske stat som kan bla opp 200 milliarder kroner for å kjøpe norske konsesjoner, ingen andre. Denne verdien er beregnet ut fra hva norske oppdrettere sist betalte til Staten for å kjøpe en svært begrenset vekst i konsesjonsvolumene, og kan ikke brukes for å verdsette de totale konsesjonsverdiene.
Bekymringen for at høy norsk selskapsskattesats kan motivere til flytting av virksomhet til utlandet, gjør seg ikke gjeldende for ressursintensive grunnrentenæringer på samme måte som for annen næringsvirksomhet.
Bruken av norske sjøarealer gjør ikke oppdrettsnæringa til en grunnrentenæring bygd på begrensede norske ressurser. Det er kompetansen og viljen til å stå på og satse både hos eiere og arbeidsfolk i oppdrettsnæringa og hos leverandørene, som er den mest verdifulle ressursen i norsk oppdrettsnæring. Det er rikelig med lignende arealer i andre land, uten at de har lyktes i samme grad.
Petroleumsnæringen har gjennom flere tiår bidratt vesentlig til velstandsøkningen i norsk økonomi.
Dette er en farlig sammenligning som har festet seg hos mange, og som har gitt legitimitet for en lignende beskatning av oppdrettsnæringa. Men olje og oppdrett er svært ulikt og kan ikke beskattes på samme måte.
Som første politiske parti sa Venstres landsmøte i 2019 nei til innføring av en grunnrenteskatt på havbruk slik det nå er foreslått. Venstre ville prioritere at overskuddene fra næringa skulle pløyes tilbake til bærekraftig utvikling gjennom investeringer for å sikre arbeidsplasser i distriktene og økt norsk verdiskapning. Jeg håper stortingsflertallet på nytt tar til fornuft, ser at professorene har regnet feil og sier nei til det framlagte forslaget fra regjeringen.
