– Dere vet det kommer eksplosjoner, men er tilsynelatende like lite forberedt som minetroppen fra Fiji, innleder Hans Geelmuyden.
Det er trangt om plassen på Hotel Admiral, like ved Vågen i Bergen. Under Geelmuyden Kieses frokostmøte tirsdag morgen har godt over hundre mennesker stuet seg sammen for å få kunnskapspåfyll for oppdrettsnæringens omdømmeflaskehals.
– Vi i Geelmuyden Kiese har utarbeidet en teori på at all historie fortelles som offer, utfordrer, helt, monster og ekspert. Den aller verste kommunikasjonen vi kan tenke oss i Geelmuyden Kiese er offerkommunikasjon i monstermunn. Det er der oppdrettsnæringen er. En fullstendig manglende rolleforståelse. Istedenfor å bygge broer sprenger vi dem.
Alt blir kjent
– Forstår dere at næringen kan stenges ned nærmest over natten? spør Geelmuyden, og fortsetter: – Dere eier ikke havet. Dere trenger licence to operate fra oss andre som eier fjordene.
– Alt blir kjent. Alt blir kjent, gjentar han. – Ikke fordi verden blir onde, men fordi alle kan bli sin egen publisist.
Hele frokostmøtet streames på iLaks’ Facebook-side. Du kan se det HER
Den erfarne PR-rådgiveren peker på den nære sammenhengen mellom kommunikasjon, tillit og lønnsomhet.
– Dere har så lite tillit at det truer lønnsomheten deres. Det kostet ti kroner mer å produsere et kilo laks i 2016 enn i 2015. Det er tillit som gjør at dere ikke får konsesjonene som gjør at dere kan utvikle dere videre.
– Et flertall av landets befolkning tror at en bruker antibiotika. Ikke en gang det har dere klart å kommunisere. Samfunnet aner ikke hva dere driver med fordi dere ikke klarer å formidle det, bredsider han, og legger til: – I denne sammenhengen hjelper det ikke å gjemme seg i skjørtene til Sjømat Norge eller Norges Sjømatråd.
Samfunnsånd
Han tror likevel ikke omdømmeløpet er kjørt.
– Jeg er sikker på at denne næringen om 10-15 år vil kunne spille helterollen. Der andre snakker pent om dere og dere snakker pent om dem. Bort fra offerrollen.
– Man må utvikle en samfunnsånd, særlig når man beveger seg i en almenning, sier Geelmuyden og peker på det han mener kan være en løsning: – Etter min mening er det helt på overtid å innføre en ressursrente, så lokalsamfunene får betalt tilbake.
– Jeg har lest at om en legger alle oppdrettsanleggene etter hverandre er det ikke et større område enn Andøya. Det er et enormt potensiale.
– Per idag er det lettere for politikerne å regulere dere stramt, de får flere velgere på det, enn å legge et liberalt konsesjonsløp. Det er kun dere selv som kan gjøre noe med det.
Investere i kommunikasjon
Sjømat Norges administrerende direktør Geir Ove Ystmark er enig i deler av budskapet, men ikke i alt.
– Tiden hvor vi kan snakke gjennom organisasjonene er over. Vi trenger flere sterke stemmer, sier han og fremhever at sjømat er en klimavinner, noe han mener er underkommunisert.
Den enkelte bedrift kan gjennom media få mye mer tillit enn de kjente og medieprofilerte bedriftslederne, mener han.
– Jeg ser mange bedrifter investerer i kommunikasjon, men de investerer den galt. De retter kommunikasjonen mot Stortinget og fylkeskommune, ikke mot folk. De bør snakke mer med folk enn med politikerne, sier Ystmark.
En løsning om en særskatt for oppdrettsnæringen har ikke Ystmark noen tro på.
– Ressursrente var Hans’ svar. Og så ser vi på dem som betaler mest i ressursrente, oljen, og så får de ikke tilgang til Lofoten og Vesterålen. Det nytter ikke å kvittere ut problemet over skatteseddelen.
Ystmark har atskillig mer tro på en kommunikasjonsløsning fra hver enkelt bedrift.
– Når Edelfarm i Rognan begynte å snakke med mostanderne sine fikk de tillit lokalt. Det er der nøkkelen ligger: Å skape entusiasme lokalt.
