Parolen p.t. er «Ingen vekst i havbruket før bransjen takler dagens lusegrenser». Jeg stiller i denne kommentaren spørsmålet om politikken må være slik.
Nye miljøkrav til industri og næringsvirksomhet er heldigvis ikke ny politikk. Hvem husker vel ikke USA staten Californias krav til nye biler, en banebrytende og etter hvert beundringsverdig politikk som forandret bilbransjen. Vi burde lære av California. Der fikk industrien omstillingstid. Det ble gitt teknologiutviklingstid. I norsk havbruk er det blitt slik at næringen skulle helst ha løst lusekravene «i går»!
Hva er det som har laget denne politikken? Det kan umulig være hensynet til god laksevelferd for den er jo blitt dårligere enn hva den var. Heller ikke omsorg for leverandørindustrien som paradoksalt nok beklager det store salget av lusmedisin (sic!). Svaret er selvfølgelig at politikken er ment å skulle beskytte norske villaksstammer.
Mine studier forteller meg etter hvert at den bastante oppfatningen om at sjølus i oppdrettet tar knekken på norske villaksstammer, slår sprekker. Endelig har velbegrunnete hypoteser, interessante og godt skrevne innlegg fra f.eks. Jan Arve Gjøvik funnet grobunn. Jeg har til min store glede og fra et subjektivt ståsted observert at meningssprekkene også kommer fra mer nøytralt faghold.
Gannigen om at sjølus skal være vekststopperen, bør avløses av politisk tålmodighet. Havbrukspolitikken de siste 2 år før neste Stortingsvalg bør inkludere en erkjennlse av at næringen har respondert profesjonelt og lojalt i forhold til bærekraftutfordringen. Aldri før i havbruksindustrien investeres det så mye som for tiden i søken etter nye løsninger (genforbedring i avl, nye ingredienser i laksefôret, nye lusevåpen, helt nye og revolusjonerende driftsløsninger i sjø og på land).
Alt dette vil etter hvert endre norsk havbruk. Ingen Stortingspartier tar politisk risiko ved å legge en slik oppfatning til grunn. Men så må de samme partier sidestille havbruksnæringen med andre industrinæringer i Norge. Vi har svært mange gode eksempler på at nye miljøkrav er blitt introdusert, ikke over natten. Ikke om 1 år. Kanskje 3 år. Kanskje 5 år.
Enten – eller politikken i havbruket har gitt oss et beklagelig tilbakeslag. «Føre var politikk» og synsete lusegrenser har introdusert et svært uønsket medisinbruk. «Antibiotikamyten» lever fortsatt i beste velgående over 20 år etter at vaksinerevolusjonen skjedde. Hvor lenge vil dagens medisinering i havbruket bidra negativt til bransjen omdømme? Når vil svekket fiskevelferd i dagens oppdrett p.g.a. lusebandlingene slå ut i folk og kunders omtale av norsk laks?
Det skal politisk mot til å erkjenne at vi har bommet med å sidestille havbruksindustrien med andre viktige næringer i Norge mht. tempoet i å introdusere nye miljøkrav. Jeg utfordrer statssekretæren til å løsne på snippen, redefinere lusepåslag fra å være en «sykdomssituasjon» og heller nydefinere sjølusproblematikken til en forventing om at nye teknologiløsninger vil ta pusten fra oss. En ny politkk må ledsages av edruelig tålmod og forståelse for at paradigmeskifter i teknologiverden ikke skjer over natten. Realistiske milepæler for oppnåelse av kommersielle løsninger fra profesjonell forskning bør veie tungt i innovasjonspolitikk.
Jeg mener at det er mye annen politikk enn mer medisin i oppdrettet som vil kunne utvikle norske villaksstammer. Villaksen står dessuten ikke på noen rødliste. Derfor bør de neste 2 årene kunne utvikle en mer realistisk og historisk sett mer lettkjennelig industripolitikk for norsk havbruksindustri.
Til slutt – en reell vekst og ikke kun vekstønsker må jo være svært ønskelig i en tid da landet får så mange nye arbeidssøkere som skal integreres. Havbruksindustrien og kanskje spesielt oppdrett er godt trenet på ha mange forskjellige nasjonaliteter ansatt. Det er god plass langs kysten.
For meg er det et stort tankekors at norsk havbruk p.t. jobber med en politikk som resulterer i en tilbakegang i 2016.
