Veterinærinstituttet tar i sin fiskehelserapport for 2018 til orde for en nasjonal dugnad for bedre fiskehelse. Totalt døde 46,2 millioner laks i norske sjøanlegg gjennom året. Enkle beregninger tilsier at dersom denne fisken i stedet kunne gått i produksjon, kunne den basert på fjorårets laksepriser gitt minst 8 milliarder kroner ekstra på bunnlinja til norske oppdrettsbedrifter. Alt tyder dermed på at det er mye å hente på å ta utfordringen på alvor.
Mange oppdrettsselskaper, fiskehelsetjenester og enkeltområder har i lang tid jobbet godt for å forebygge smitte og sikre en god fiskehelsesituasjon i bransjen. FHF har nå også finansiert prosjektet «Smittesikring og biosikkerhet i norsk laksenæring». Der har vi som målsetting å etablere en kunnskapsbasert anbefaling for god biosikkerhetspraksis, og å kartlegge årsaker til avvik fra denne som grunnlag for å foreslå tiltak. Innfallsvinkelen er at det ikke først og fremst er mangel på kunnskap om det enkelte agens som er flaskehalsen for å foreslå forbedringer for å redusere sykdomsrelatert dødelighet i næringa. Vi går i stedet gjennom verdikjeden, oppsummerer eksisterende forskningsbaserte og erfaringsbaserte kunnskap, risikofaktorer og beskriver skjematisk hvilken praksis som kan være med å redusere risikoen for sykdom.
Hvor ligger så utfordringene?
Gjennom spørreundersøkelser og intervjuer ønsker vi deretter å kartlegge hva som er den reelle praksisen, samt bakenforliggende årsaker til at man eventuelt ikke får gjennomført ønskede biosikkerhetstiltak i hverdagen. Dette trenger nødvendigvis ikke være fiskehelsefaglige utfordringer. Åpenbare interne forhold kan være kapasitet, mangelfull teknologi eller at moderne lakseoppdrett begynner å bli såpass komplekst at det er utfordrende å opprettholde gode systemer for beslutningsstøtte og fortløpende å lære opp ansatte. Av mer eksterne forhold skaper et voksende spekter av tjenesteleverandører også stadig nye behov for koordinering og kvalitetssikring. Lokalitetsbruk, tilgang til lokaliteter og hensiktsmessig plassering er også av stor betydning for biosikkerhet. Myndighetenes bidrag har dermed betydning langt utover de krav og regler som forvaltes fra Mattilsynet. Over tid kan det også tenkes at regelverk og forvaltningsmessige beslutninger gjort av ett hensyn kan ha utilsiktede negative effekter på andre områder.
De fleste problemstillinger knyttet til smittesikring i sjøbasert fiskeoppdrett preges også av at alle aktørene driver i samme allmenning. Oppdrettsselskaper deler også leverandører, og båter utstyr går mellom anleggene. Biosikkerhet er dermed en kollektiv utfordring der man ofte ikke er bedre enn svakeste ledd. Samarbeid om utsett- og slakteplaner, kommunikasjon, erfaringsutveksling og felles beredskapsplaner kan dermed ha stor betydning for biosikkerheten i et område.
Invitasjon til næringsaktørene
Vi i prosjektteamet fra Åkerblå og BDO har ingen formening om at vi alene skal kunne stake ut praksis, bakenforliggende utfordringer og de riktige tiltakene for næringa framover. Vi har derfor allerede god hjelp fra en bredt sammensatt referansegruppe med representanter fra oppdrettsbedrifter over hele landet. Vi vil videre etter at de innledende kartleggingene er gjennomført invitere alle aktørene i produksjonsområde 3, 6, 9 og 12 til dialogmøter om biosikkerhet. Her vil vi, som alternativ til å gå rett i en diskusjon rundt tiltak og ofte sprikende kost-nyttevurderinger, oppfordre til å åpne for nytenking, lære av hverandres erfaringer og å fokusere mer på hva som kan gjøres med de bakenforliggende utfordringene. Lykkes vi med en slik dialogbasert tilnærming, håper vi dette kan åpne for å foreslå nye og helst omforente biosikkerhetstiltak som kan redusere de fiskehelserelaterte tapene i næringa vesentlig. Vi vil derfor på forhånd takke for hjelpen til alle som i løpet av vinteren får spørsmål om å delta i spørreundersøkelse eller intervju. Vi ønsker også velkommen til møtene som skal arrangeres, og håper at alle går velvillig inn og deler erfaring og kunnskap til beste for et mål næringa bare kan nå i fellesskap.
