LESERINNLEGG: Geir Ove Ystmark reagerer på Norsk Industris nye «veikart».
Sist uke varslet Norsk Industri et «veikart» for havbruk. Det er fint at flere enn Sjømat Norge har ambisjoner på vegne av laksenæringen, men det uklart hvordan Norsk Industri skal påvirke en næring som de verken har kunnskap om eller organiserer. Havbruksnæringen oppnår gode resultater på miljøsiden nettopp fordi næringen tar utfordringene på alvor.
Saken ble omtalt på Hardangerfjordseminaret, et møte som samler sportsfiskere, grunneiere, forskere og forvaltning som er opptatt av mer laks i elvene. Det er oppsiktsvekkende både at «veikartet» offentliggjøres på et seminar for villaks – og at det skjer uten at dem det faktisk berører er involvert.
Vi tviler ikke på at Norsk Industri har et ektefølt engasjement for både villaks og miljø. Det har også mange oppdrettere langs kysten. Men forslaget viser en pinlig mangel på kunnskap om den industrielle utviklingen av norsk havbruk – en næring som til forskjell fra en rekke gamle industrisektorer er bygd på fornybare ressurser, lavt CO2-avtrykk og som kan vise til en eventyrlig framgang de siste tiårene.
Heller ikke Sjømat Norge er involvert i Norsk Industris planer. Et spørsmål vi stiller oss er hvordan Norsk Industri tenker de skal få bedriftene med på kravene og målsetningene så lenge de ikke organiserer næringen og dermed ikke representerer bedriftene? Og med hvilken faglig innsikt fremmer Norsk Industri egentlig sine ambisjoner og krav når de verken rår over fagkompetanse på havbruksteknologi, marinbiologi eller markedsinnsikt for landets nest største eksportnæring?
Hvordan kan Norsk Industri mene at laksenæringen fornekter miljøutfordringer og ikke tar dem på alvor når faktum er at næringen hvert år bruker rundt fem milliarder kroner bare på forbedringstiltak og teknologiutvikling for å håndtere lus? Norsk Industri har åpenbart ikke fått med seg at siden 2008 har det blitt mer fisk i merdene, mindre lus og mindre bruk av lusemidler. Rømmingstallene er redusert med 86 prosent de siste 10 årene og innslaget av rømt fisk i elvene går ned.
Utviklingen går fremover, investeringene er store og resultatene kommer. Årsaken er massiv kunnskap- og teknologisatsning nettopp i bedriftene. Senest i Aftenposten i dag bekrefter Fylkesmannen i Hordaland at det er mange positive trekk i næringen.
Og hvordan kan Norsk Industri si at næringen må industrialiseres? Mener de på alvor at en næring som årlig produserer 1,2 millioner tonn sjømat på et areal mindre enn Andøya og drar inn 60 milliarder kroner i eksportinntekter til landet ikke er industrialisert?
Norsk Industri har ikke fulgt med i timen, og da er det lett å forstå at flere av bedriftene heller velger å organisere seg i Sjømat Norge som de opplever også taler deres sak. Sjømat Norge er i dag en voksende næringsorganisasjon og har aldri vært større.
Å fremsette krav og fromme ønsker overfor en stor næring basert på synsing og følelser er ikke et godt grunnlag til å bygge næringspolitikk på, selv om noen applauderer det man sier på scenen. Det kan synes som mangel på reell innflytelse og næringsforståelse er grunnen til at Norsk Industri foreslår økte avgifter for næringslivet, denne gangen konkret i form av en «luseavgift». Man ber altså myndighetene påføre en annen næring økte skatter og strengere regelverk. Det bør være oppsiktsvekkende for hele NHO-fellesskapet som Norsk Industri er en del av.
Det er som sagt flott at flere krefter vil bidra til flere miljøtiltak og bærekraftig matproduksjon. Men det krever kunnskap om næringen, og det synes uklart hva bransjeforeningen for norsk tungindustri og oljeleverandører har å lære laksenæringen. Matproduksjon er biologisk produksjon fra krybbe til grav til forskjell fra utvinning av olje og gass. Vi er undrende til at Norsk Industri nærmest friskmelder sin egen medlemsmasse – i et land med mye kraftkrevende industri, industri med store utslipp og medlemmer som vil dumpe enorme mengder gruveavfall i vernede laksefjorder. Vi vil tro det er nok å ta tak i blant egne medlemmer.
