Oppdrettsvedtaket i Tromsø har vært gjenstand for debatt i vel en uke, og de fleste uttalelser går på hvilken politikk man mener bør ligge til grunn for oppdrettsnæringen. Vår observasjon er at mange blander juss og politikk i denne saken.
Det er ingen motsetning mellom det å gi sin tilslutning til vedtaket som næringspolitisk ambisjon, og et standpunkt om at kommunen mangler rettslige virkemidler til å oppfylle denne ambisjonen.
Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, gjorde mandag 25.november sine refleksjoner omkring reaksjonene på vedtaket. Hans hovedpoeng synes å være at selv om vedtaket av flere grunner ikke burde vært iverksatt, er det ikke grunnlag for de sterke reaksjonene som er kommet fra næringen selv og andre aktører. Vårt bidrag til debatten var blant innleggene som ble gitt karakteristikken «hysterisk».
Adgangen til å drive oppdrettsvirksomhet, hvor den drives og på hvilken måte, er gjennomregulert i lover og forskrifter, der ulike offentlige forvaltningsorganer er gitt ulik kompetanse til å treffe vedtak. Sentralmyndighetene kan gjennom politiske prosesser vedta regler, og akvakulturmyndighetene kan treffe rettslige beslutninger, som gir nye rammebetingelser for næringen, for eksempel knyttet til miljømessige krav. Etter akvakulturloven §10 skal akvakultur etableres og drives på «miljømessig forsvarlig måte». Dette rettslige vilkåret hadde ett innhold for ti år siden, det har ett annet i dag, og det vil ganske sikkert få et annet innhold i fremtiden, for eksempel at oppdrett skal drives med null utslipp/lukkede anlegg. Dagens godkjente anlegg har oppfylt dette lovkravet.
Når Tromsø kommune treffer et vedtak som gir uttrykk for en næringspolitisk ambisjon om lukkede anlegg, så kan man fra et politisk ståsted finne dette positivt eller negativt. Som vi påpekte i vårt innlegg, verken har eller tar vi et politisk standpunkt. Vårt bidrag til debatten var utelukkende å synliggjøre at Tromsø kommune, som en av flere ulike myndigheter som skal spille en rolle ved lokalitetsklareringer, for sin del ikke har rettslige virkemidler til å iverksette et slikt vedtak. Vedtaket hadde følgende ordlyd:
«Tromsø kommune tillater ikke flere oppdrettskonsesjoner og eksisterende konsesjoner forlenges ikke uten at det drives i lukkede anlegg»
De rettslige manglene med vedtaket kan oppsummeres slik:
1. Det er ikke Tromsø kommune, men Departementet/Fiskeridirektoratet, som tildeler konsesjoner, altså tillatelsen til å kunne drive oppdrettsvirksomhet
2. Konsesjonene er ikke gjenstand for rullering eller fornyelse
3. Det er ikke Tromsø kommune, men Troms fylkeskommune, som tildeler lokalitetstillatelse, altså rett til å drive denne virksomheten på et bestemt sted innenfor kommunens sjøareal
4. Det er ikke Tromsø kommune, men andre organer og tilsyn (bl.a. Troms Fylkeskommune, Fylkesmannen i Troms og Mattilsynet), som setter rammer og betingelser for drift og driftskonsept
5. Tromsø kommune sin rolle er å vurdere hvilke sjøarealer som skal avsettes til oppdrett (akvakultur) og gi uttalelse i forbindelse med fylkeskommunen sin behandling av søknader om bestemt lokalitet
Det foreligger oss bekjent to eksempler på at en kommune i sin arealplan har inntatt begrensninger av driftsmessig karakter i form av krav om lukkede anlegg/nullutslipp i arealer avsatt til oppdrett i sjø. Det er derfor ikke riktig som Fjellheim beskriver at Tromsø kommune er først ut med dette. I forbindelse med høringen av disse kommuners plan, uttrykte aktuelle fylkeskommuner v/administrasjonen seg kritisk til om kommunen som planmyndighet kunne gi bestemmelser om teknisk utforming av akvakulturanlegg. Disse tilfellene har ikke blitt utfordret og prøvd for klageinstanser eller domstoler. Som redegjort for i vårt innlegg 23. november er det samtidig klare rettskilder på at Departementet som øverste organ i forvaltningshierarkiet legger til grunn at en kommune ikke har kompetanse til å innta slike begrensninger. Dette gjelder selv om kommunen kan gå så langt som å vedta å fjerne ethvert akvakulturområde i sine arealer.
Vårt innlegg er blant de som Fjellheim karakteriserer som «hysterisk» og han legger til at vi «topper det hele» ved å påpeke at vedtaket brøt med «politisk forventning».
Vi er overrasket over at Fjellheim fokuserer på dette når vi i innlegget uttrykkelig påpeker at vårt bidrag er å belyse de rettslige sidene ved vedtaket, og «understreker at vi ikke har, og ikke ønsker å ta, noe politisk eller faglig standpunkt til om oppdrett bør eller ikke bør drives i lukkede anlegg». Fjellheim utfordrer ikke innholdet i våre rettslige synspunkter, men forsøker å diskreditere ytringen ved å trekke i tvil våre faglige motiver og relevansen av synspunktene. Tromsø kommune kan selvsagt vedta en næringspolitisk målsetning om at oppdrett skal foregå på land eller i lukkede anlegg. Men når kommunen treffer et vedtak, som om det gjennomføres etter sin ordlyd, både forbyr ny virksomhet og tvinger avsluttet bestående næringsvirksomhet, må det være høyst relevant å påpeke at kommunen verken har kompetanse eller virkemidler til å iverksette en slik beslutning.
Det fremmer derfor neppe debatten når en politisk redaktør, som presumtivt har kompetanse til å skille mellom næringspolitiske ytringer og saklig basert kunnskap, ikke utfordrer innholdet, men heller trekker i tvil relevansen av en slik rettslig vurdering av vedtaket og motivene for å bringe den inn i debatten.
For ordens skyld opplyses det at vi jevnlig bistår selskaper i plan- og tildelingsprosesser, men våre synspunkter på vedtaket baserer seg alene på den juridiske erfaring og kunnskap vi har om temaet. Vi har for øvrig også bistått flere aktører vedrørende lukkede anlegg.
