I et innlegg på iLaks 16.11.2016 skriver Jan Arve Gjøvik om sitt syn på omdømmet til norsk oppdrettsnæring. Omdømmet til oppdrettsnæringen har nådd en ny bunnmåling hevder han. Svartsynet skyldes forrige ukes Brennpunktreportasje om den «helvetes» oppdrettsnæringen og møtet med «Gatas parlament» på favorittkaféen dagen derpå. Språkbruken i innlegget bærer preg av frustrasjon over «Norsk KrigsKringKasting», «folkefordummelsen», «agendaforskere» og «aktivister». Det er ikke første gang «agendaforskere» har fått gjennomgå av pensjonisten og konsulenten Gjøvik, men, det spørs om ikke svartsynet hans er noe overdrevet. Holdningene er i hvert fall lite produktive.
Omdømmet til oppdrettsnæringen har fått skudd for baugen mange ganger før. Siden den spede begynnelse på 60-tallet, har oppdrett av laksefisk i Norge vært gjenstand for mange utfordringer. Sykdommer har alltid vært et problem, nevner i fleng; vibriose, kaldtvannsvibriose (Hitra), furunkulose, ILA, IHN, VHS, IPN, PD og en haug andre sykdommer med vanskelige latinske navn. For ikke å snakke om parasitter som Salmincola salmoneus, Anisakis simplex, og Paranunceospora theridion. La oss heller ikke glemme lusa som en aldri ser ut til å bli kvitt. I tillegg kommer utallige oppslag i media om kreftfremkallende stoffer i laksen, dumpingsanklager, algeopplomstringer, innfrysningsordninger, forurensning fra oppdrettsanlegg, samt rømninger. Men, det bør ikke være overraskende for noen at lakseoppdrett fører til utfordringer knyttet til sykdom og miljø. Det er utfordringer for enhver biologisk produksjon, altså det meste av den globale matproduksjonen. Når problemene tårner seg opp og blir omfattende vil et kritisk blikk naturligvis rettes mot oppdrettsnæringen. Til tross for utallige utfordringer, har næringen kommet seg helskinnet, om ikke styrket, gjennom mange av problemene. Imidlertid er det to utfordringer som ennå ikke er løst, nemlig lus og rømming. Statsminister Erna Solberg fremhever disse to problemfaktorene som sentrale miljøutfordringer for næringen. Lus og rømming er de viktigste årsakene til fortsatt begrensinger i vekstmulighetene til næringen. Oppdretterne har tatt hintet og jobber iherdig med å utvikle nye produksjonsmåter og metoder for lusebekjempelse.
Når det blåser som verst er det verdt å tenke på at det også er mye positivt ved næringen. Norsk oppdrettsnæringen har hatt en formidabel suksess de siste 40-50 årene. Produksjonen av laks har økt med over 1000% de siste 20-30 årene. Den kraftige veksten i lakseproduksjonen skyldes en kombinasjon av høy vekst i produktivitet og etterspørsel. Det har riktignok vært svingninger i etterspørselsveksten, men trenden er klar. Selv om omdømmet til oppdrettsnæringen har falt av og til, betyr det ikke nødvendigvis at folk slutter å spise oppdrettslaks. Tvert imot, flere og flere av verdens befolkning spiser oppdrettsfisk, også norsk laks. Utvilsomt er laks, også oppdrettet, noe av det sunneste en kan spise, noe som kan forklare den sterke etterspørselsveksten en har sett. Oppdrettsnæringen er også samfunnsøkonomisk viktig og har betydelige ringvirkninger.
At næringen tidvis møter negativ medieomtale er uunngåelig, og at dette påvirker omdømmet negativt på kort sikt bør forventes. Men noen ganger kan det virke som næringen skyter seg selv i foten, sett fra en som står på sidelinjen. For eksempel har enkelte aktører i næringen kritisert luseforskere ved Havforskningsinstituttet og andre forskningsinstitusjoner. Det har vært hevdet det finnes «agendaforskere» som har drevet med forskningsjuks. Dette er påstander som neppe er med å bygge et positivt omdømme for oppdrettsnæringen, heller tvert imot. Noe av den samme type kritikk av forskningsfunn fant sted i tobakksindustrien, og det er en sammenligning man ønsker å unngå.
I det siste har det blitt fremmet et synspunkt om at fisk ikke føler smerte i på samme måte som andre husdyr, og derfor ikke bør stilles samme krav til lakseoppdrett som annen husdyrhold. Det er muligens korrekt, utsagnet støtter neppe opp under en positiv omdømmebygging. Det ville vært overraskende hvis den gjennomsnittlige laksespiser synes det er ok å behandle fisk litt røffere enn Dagros fordi laksen ikke føler smerte på samme måte som kyr. Det kan virke som at disse aktørene glemmer at forvaltningen legger et ‘føre-var-prinsipp’ til grunn. Næringen er derfor trolig mer tjent med å fokusere på positiv omdømmebygging gjennom systematisk, industriell, og langsiktig jobbing for å forbedre lus- og rømmingsproblemene. En må tenke helhetlig, og samarbeide tett og konstruktivt med forskningsinstitusjoner, i stedet for å forfølge uproduktive sidespor.
For å være levedyktig også på lang sikt, må oppdrettsnæringen være robust nok til å tåle problemer som tidvis oppstår, og ikke minst kunne møte kritikken som kommer i kjølvannet på en konstruktiv måte. Tross alt, oppdrettsnæringen, forvaltningen, og miljøorganisasjoner har i stor grad sammenfallende interesser. Det er åpenbart at oppdrettere og investorer i oppdrettsselskap vil tjene mest penger når fisken er fri for sykdom og parasitter, har det bra og ikke lider, og nyter et godt omdømme. Et godt og konstruktivt samarbeid vil alle parter tjene på.
Bård Misund er førsteamanuensis i regnskap og finans ved Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger. Han har hovedfag i havbruksbiologi fra Norges Fiskerihøyskole, høyere avdeling i finans fra NHH og doktorgrad i industriell økonomi fra Universitetet i Stavanger. Han har jobbet i fiskeindustri og oppdrettsselskaper, samt nesten ni år som analytiker, fagleder, og rådgiver på økonomianalyser og verdsetting i Statoil ASA.
