– Oppdrett i strid med laksens biologi og økologiske tilpasninger

Villaks i havet vokser raskere enn oppdrettslaks, til tross for at oppdrettslaksen de siste 40-50 årene er blitt avlet for raskere vekst. Dette forteller oss at det under utviklingen av norsk laksenæring er blitt lagt for lite vekt på laksens biologiske behov.  

Utviklingen har vært teknologidrevet med vekt på å håndtere store mengder fisk. Det har gitt gode resultater på den økonomiske bunnlinja. Men problemene som hoper seg opp, viser at driftsteknologien og innsatsfaktorene ikke har vært på laksens premisser. 

Oppdrettslaksen har fått et liv som vegetarianer. Den er plaget av sykdommer som ligner på livsstilsykdommene som rammer mennesker i den vestlige verden, blant andre diabetiske sår. I dagens laksefôr brukes det karbohydratrike plante-ingredienser som laksen aldri vil støte på i sitt naturlige miljø. I tillegg er det marine fettet som er naturlig for laksen, blitt «tynnet ut» med billige planteoljer. Dette ernæringsmessige avviket fra det naturlige, bidrar til svekket evne til å motstå sykdom og parasittangrep, og er én av årsakene til de problemene laksenæringen sliter med. Avlsarbeidet har gått ut på å gjøre oppdrettslaksen stadig bedre tilpasset vegetardietten, ikke laksens naturlige diett. Uansett hvor lenge man vil fortsette dette avlsarbeidet, vil «vegetarlaksen» aldri konkurrere med villaksen. Biologien setter grensen for det.

Laksenæringen kan ikke klandres for ikke å ha vært klar over at miljøet – temperatur, lys og mikrober – på klekke- og yngelstadiet «programmerer» laksens ernæringsbiologi og sykdomsresistens på senere utviklingsstadier. Det er relativt ny kunnskap. Men denne kunnskapen vil få stor betydning for kommersielt lakseoppdrett – dersom det blir tatt hensyn til den.   

Lakseyngel som klekkes naturlig i elv, klarer seg bedre i havet enn genetisk identisk lakseyngel som vokser opp i klekkeri. Det viser havbeite-forsøk. Laks klekket i elv blir etter noen år på havbeite, større og i bedre kondisjon enn genetisk identisk klekkerilaks. Miljøet i klekkeriet har med andre ord nedsatt laksens evne til å livnære seg naturlig i havet. Klekkeprosenten for vill lakserogn er kanskje så høy som 95 %, mens den er 80 % i klekkeri. Vinneren er den ville laksen som er født naturlig.

I norske lakseklekkerier holdes vanntemperaturen vanligvis på 8 C. Det gir god vekst. Høyere temperatur gir raskere vekst, men da får yngelen unormale forandringer i hjertemuskulaturen og beinstrukturen. Laksen er bedre tilpasset 4 C i klekke- og yngelstadiet enn 8 C, selv om den vokser langsommere. Senkes for eksempel temperaturen fra 8 C til 4 C i klekkeperioden, blir yngelen mer resistent mot den patogene bakterien Yersinia ruckeri, og den blir bedre tilpasset sjøvann. Laksen blir med andre ord preget av miljøet allerede på yngelstadiet. Den utvikler på yngelstadiet egenskaper som gjør den bedre eller dårligere tilpasset miljøet den møter senere. Dette er et eksempel på det som omtales som epigenetikk (utenfor genetikken), og som omhandler miljøets innvirkning på hvordan genetiske egenskaper kommer til uttrykk. 

Det er skapt forventninger til at problemene med oppdrett i notposer i sjø, kan unngås i lukkede anlegg med resirkulerende vann (RAS-teknologien). Denne teknologien gjør det mulig å justere vanntemperatur og lysregime for laksen, og på den måten å manipulere med gytetidspunktet. Det blir regnet som et framskritt, fordi det gjør det mulig å produsere slakteklar laks året rundt. Men naturen spiller ikke nødvendigvis på lag. 

Det har vist seg at endret gytesesong kan ha stor negativ innvirkning på ernæring, vekst og helse hos yngelen. Dessuten vil resirkulering av vann også resirkulere mikro-organismer og etter hvert anrike noen mikrober på bekostning av andre. Den mikrobielle ubalansen (dysbiosen) som oppstår kan håndteres ved hjelp av biofiltre, men det er dyrekjøpt erfaring at mikrobiologien i slike anlegg ikke er lett å kontrollere. Men dersom det kan etableres en beskyttende mikrobeflora i slike anlegg, er gevinstmulighetene er gode.   

Oppdrettslaksen har dårlig hjertehelse. Det kan ha sammenheng med temperatur- og lysforholdene i klekkeri- og yngelstadiet. Akutt død som følge av såkalt hjertesprekk (kardiomyopatisyndrom), er imidlertid blitt forbundet med virus-infeksjon i hjertet. Men rot-årsaken kan like gjerne være funksjonsfeil om følge av miljøpåvirkningen på et tidlig stadium. 

I de senere år er det blitt dokumentert at epigenetiske forandringer går i arv til etterkommere i flere generasjoner. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) har åpenbart vært klar over betydningen av denne kunnskapen i og med at de støttet prosjektet EpiBrood (intergenerasjonelle epigenetiske effekter i norsk lakseoppdrett). Men det spørs om oppdrettsnæringen kan vente med driftsendringer til resultater av prosjektet foreligger. 

Prosessen fra befruktet rogn til startfôring av nyklekt lakseyngel kan langt på vei sammenlignes med prosessen fra egg til fôringsklar broilerkylling. I begge tilfellene stilles det strenge hygienekrav som går ut på å forhindre kontakt med mikrober. Lakseyngel kan langt på veg sammenlignes med bakteriefrie dyr som brukes i eksperimentelle forsøk i laboratoriet. Slike dyr er svært utsatte for både smittsomme og andre sykdommer. Grunnen er at de mangler den naturlige mikrofloraen som er førstelinjeforsvaret mot sykdom, og som setter stopper for smittsomme mikroorganismer Den beskyttende mikrofloraen produserer også signalstoffer som regulerer dyrets fysiologi, biokjemi og immunologi. Evolusjonen har gjort mennesker og dyr – og fisk – avhengig av dette intime samlivet med mikrobene. På tidlige livsstadier etablerer det seg mikrobielle økosystemer i tarmen og i slimhinnene hos alle dyr – og fisk – og disse økosystemene er av avgjørende betydning for dyrenes helse livet ut.

Det er markante forskjeller når det gjelder mikrobene som finnes i tarmen hos vill laks på parr-stadiet og genetisk identisk parr som har utviklet seg fra befruktede egg i klekkeri. Kanskje bidrar den naturlige mikrofloraen til den epigenetiske programmeringen som resulterer i at vill lakseyngel vokser bedre enn klekkeriyngel både på havbeite og i oppdrettsanlegg. Denne mulige forklaringen er nærliggende når den blir sett i lys av kunnskapen man i dag har om hvordan kolonisering i tarmen på dyr og mennesker påvirker helse og sykdom på alle senere livsstadier. Fisk er neppe noe unntak fra dette fundamentale økologiske fenomenet. Det er derfor fristende å foreslå at det blir gjennomført forsøk på produksjon av lakseyngel med naturlig mikrofora. Det kan la seg gjøre ved å gi nyklekt rogn og lakseyngel en «nistepakke» som inneholder et komplett økosystem av mikrober som hører hjemme i laksens naturlige fødestue – gytegropen i elv. Det krever vilje til å ta et steg inn i økologisk ukjent terreng.      

Begge vi to som har forfattet denne artikkelen, har i alle år tatt til orde for at oppdrett i størst mulig grad må foregå på fiskens premisser. Vi har ivret for at fôret må ha en sammensetning som ikke avviker for mye fra innholdet i laksens naturlige føde. Vi har ivret for at miljøet ikke må være i konflikt med fiskens biologiske behov, og advart mot kjemikaliebruken. Men oppdrettsnæringen har ikke utviklet seg slik. Vaksiner, kjemikalier, avlusingsteknologier og alskens andre tiltak vil neppe fjerne roten til problemene som næringen strever med. Vi mener derfor at økologisk fornuftige løsninger må få større oppmerksomhet. Det vil neppe gå ut over resultatet på bunnlinjen for oppdrettsnæringen – i hvert fall ikke på lang sikt.