Ønsker du å redde villaksen? Legg bort fluestangen!

Norske forskere har vært med på å kartlegge laksens genetiske sammensetning. De fant selvsagt ingen oppdrettsgener. Vi har en ukyndig forvaltning av laks.

Det nærmer seg den tiden at laksen vender tilbake for å gyte i elven hvor den ble klekket.

Innavl, gener og oppdrettslaks
De fleste finner tilbake, men omkring femprosent går opp i en annen elv. Dette er verdifullt for å hindre innavl, noe som lett kan skje dersom en elv har få fisk. Innavl er en trussel for laksebestanden i enhver elv.

Rømt laks fra merd svømmer også opp i våre elver for å gyte sammen med sine såkalte ville slektninger. Svært negativt sier forvaltningen. Men finnes det egne oppdrettsgener som pr. definisjon er uheldige, eller er disse oppdrettslaksene bare en genetisk berikelse?

Brekk fluestengene
Det er bare en brøkdel av de lakser som vandret ut fra sin elv, som kommer tilbake, og i noen elver er antallet forbausende lavt. Den største trusselen for laksebestanden er derfor elvefangsten.

En kan trygt si at ønsker man å redde villaksen, så bør man brekke fluestengene. Noen sier at en kan fange fisken og sette den ut igjen. Det må vel betraktes som dyreplageri, men siden laksen ikke lager lyd, så er det kanskje ok?

Norges spesielle ansvar
Vill laks er en art som Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på, ikke minst fordi vi nå har en oppdrettsnæring som blir mer og mer betydningsfull.

Det er viktig for fremtiden å ta vare på den genetiske variasjonen som finnes i atlantisk laks.

Da norsk oppdrettsnæring startet omkring 1970, var en spesielt oppmerksom på dette. En startet derfor med 40 forskjellige norske elver og én svensk, fra Målselv i nord til Lysakerelva i indre Oslofjord. En generasjon tar fire år, og det betyr at vi nå har avlet i 12 generasjoner.

Til å begynne med avlet man på egenskaper som for eksempel veksthastighet, som styres av mange gener. I den senere tid avles mer spesifikt på motstandsdyktighet mot sykdommer og lakselus.

Det finnes ingen «oppdrettsgener»
Laksen er en flere millioner år gammel art som fant sin vei til Norge for ca. 10.000 år siden, da isen forsvant. Norske forskere har vært med på å kartlegge laksens genetiske sammensetning og har offentliggjort dette i det prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftet Nature. De fant selvsagt ikke noen oppdrettsgener. De eksisterer bare innen forvaltningens fantasi.

I TV-serien «Den fantastiske villaksen» legges det stor vekt på å avlive stor kjønnsmoden fisk med såkalte oppdrettsgener, i Daleelva. Dette er norsk laks med gener fra andre elver, eller rømt laks fra merd, som ville kunne bidratt til økt biodiversitet i Daleelva. Ukyndig forvaltning fremmer således innavl og tap av biodiversiteten.

Forvaltningen, sammen med grunneigarlag og kraftselskap, har lenge før norsk oppdrettsnæring ble etablert, drevet klekkerier og utsetting. Det ble gjort uten tanke på hvor laksen kom fra, eller i hvilken elv yngelen ble satt ut.

Uheldige gener?
Det store norske havbeiteprogrammet satte ut flere millioner smolt av forskjellig opphav, og de fant veien tilbake til forskjellige elver. Hvilke genetisk kunnskap har en i dag som sier at f.eks. gener fra Namsen (som har bidratt med gener til laks i merd) er uheldig i en hvilken som helst annen elv?

Studier av adferd, gytesuksess, vekst, kvalitet, farge osv. viser forskjeller mellom vill, fanget laks og laks fra merd. Disse tolkes alltid som positive egenskaper hos villaksen. Men slike fakta kan lett skrives om og sies å være positive egenskaper for laks fra merd som endelig har sluppet fri og kan bidra med sine gener i våre lakseelver.

Betenkelig
Dagens utfisking av villaks i våre elver er egentlig ganske betenkelig, og kan betraktes som miljøkriminalitet – på linje med bruk av rotenon. Det er på tide at Bioteknologirådet ser med nye øyne på forvaltningen av norske laksegener og norske lakseelver.

Våre departementer bør også spørre sine forvaltningsinstitutter om hvilke mål de har når det gjelder forvaltning av gener, og det gjelder alle dyr og ikke bare laks.

Dersom du lurer på hva et oppdrettsgen er, så ring en forvaltningsinstitusjon som Havforskningsinstituttet eller Norsk Institutt for Naturforvaltning og spør. Som skattebetaler er det dine institusjoner, og institusjonene er pliktige til å svare.

Dette leserinnlegget ble første gang publisert i Aftenposten 27. april.

Innlegget er gjengitt etter avtale med skribentene.