Da NRK sendte lakseåpningen i Gaula minutt-for-minutt for tre år siden, ble en fem kilos laks landet av en svært fornøyd fisker. Hans brede smil ble raskt visket vekk av en ekspert som uttalte at det var en rømt oppdrettslaks han hadde fått. Analysen i ettertid viste for øvrig at eksperten hadde tatt feil.
Tamreinen i Forollhogna
Forollhogna-reinen har de største bukkene med de største gevirene, og rettighetshaverne her kan derfor beregne seg landets høyeste priser for reinsdyrjakt. Forollhogna gjenoppstod som villreinområde i 1956 da den gjenværende tamreinen i området ble forvillet. Dette har stammen til felles med en rekke andre av de 23 villreinområdene i Norge. På Hardangervidda startet tamreindrift på 1700-tallet, og varte til Hol tamreinlag la ned drifta i 1982. I Snøhettaområdet foregikk tamreindrift til en gang i mellomkrigstida.
I 2014 klagde Forollhogna-forvalterne over at tamrein fra Røros-traktene hadde gått inn i villreinområdet, og at uønsket genblanding kunne bli resultatet. Reindriftdirektør Helge Hansen kommenterte dette i et brev datert 26.09.2014:
Når det gjelder dagens oppslag i Arbeidets rett hvor noen mener villreinstammen i Forollhogna løper en stor fare for å bli utsatt for tamreingener, ja så må dette i beste fall skyldes mangel på kunnskaper om denne stammens opprinnelse. Som kjent nedstammer villreinflokken i Forollhogna i sin helhet direkte fra forvillet tamrein i likhet med en rekke andre villreinstammer i Norge.
Det nye husdyret laks
Da oppdrettslaksen oppstod på 1970-tallet, oppstod samtidig villaksen, som inntil da bare hadde vært laks. Til å begynne med levde de to variantene ganske fredelig sammen. Det var først på 2000-tallet at sportsfiskere og elveeiere virkelig begynte å se på rømt tamlaks som et problem. Forskere hadde da i flere år syslet med fortellingen om genetisk forurensing. I denne fortellingen er tamlaksen et hatobjekt, en uren fisk som må fjernes fra naturen. Villaksen ble totem for det ville, uberørte, rene og naturlige. Et totem skiller mellom dem og oss, mellom de onde og de gode.
Genetisk renhet rehabilitert
Begrepet genetisk integritet eller renhet ble på nytt smuglet inn i folks hoder, ord som hadde hatt en kummerlig tilværelse etter andre verdenskrig. Renhetsregimet fikk hegemoni i naturforvaltningen. Vi fikk røde og svarte lister, stengte grenser og ulovlige innvandrere. Eller som en laksefisker i Namsen sa det: «Oppdrættslaks’n e som innvandrarn, det e som svartingan som kjem fer å bu i husa her. Dæm tek aill husa.»[1]
Forskeraktivistene
Tamlaksens forvandling til uønsket innvandrer er et eksempel på en svært vellykket kampanje satt i scene av forskere som også er aktivister. Vi snakker om et propagandistisk mesterstykke, i stor grad basert på foredragsturneer i jeger- og fiskerforeninger. Forskerne ble støttet av organisasjonen Norske lakseelver, som pussig nok har arbeidet utrettelig med å snakke ned produktet sitt. Tamlaks er et mindreverdig bytte, selv om den gir fiskeren den samme fiskeopplevelsen. Dersom man av ulike grunner lider av tankeforstyrrelser, tror man dessuten at tamlaksen er uspiselig, selv om den inneholder mindre fremmedstoff enn villfisk.
Tamlaksens tilbakeføring til villaks
Det er godt mulig at forvillet tamrein raskt tilegner seg genressursene som trengs for å bli konkurransedyktig villrein. Det har tamrein i så fall til felles med tamlaks. Rømt tamlaks må først overleve en farefull beitevandring i havet, deretter vandre tilbake til en elv som gytelaks, og til slutt få konkurransedyktig avkom.
En slik laks er ikke lenger typisk for sitt opphav som tamlaks, men har gjenvunnet villaksens egenskaper. Den burde ha alle forutsetninger for å bli populær blant laksefiskere.
[1] Anita Noreide (2012): Møte mellom menneske og laks. Om laksefiskepraksisar ved Namsenvassdraget. Masteroppgåve UiO. Se s.88. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/16273/MasteroppgxvexA.xNordeide.pdf?sequence=1&isAllowed=y
