Det er et behov for innovasjon i havbruksbransjen da næringen på mange måter har nådd veggen i form av teknologi.
I skyggen av at det stadig settes nye økonomiske rekorder – i form av eksportverdi, marginer og børskurser – har slaktevolumene stått stille siden 2012. Grunnen er at bransjen opererer på full kapasitetsutnyttelse fra et bærekraftsperspektiv. Derfor er myndighetene restriktive med å gi ut ny lisenskapasitet, og vi ser også at mange aktører har problemer med å utnytte de lisensene de allerede har fullt ut.
Det positive i dette litt dystre bildet, er at bærekraftig kapasitet for lakseoppdrett ikke er et tall gitt av Gud. Det er derimot en funksjon av reguleringer og teknologi. Derfor kan regulatorisk og teknologisk innovasjon øke kapasiteten. Myndighetenes store bidrag har vært innføringen av utviklingskonsesjonene som innebærer at man kan få en konsesjon svært billig hvis man prøver ut nyskapende teknologi. Det har skapt et takras av nye ideer. Det er gjerne de store spektakulære stålkonstruksjonene som stjeler oppmerksomheten, som Salmars offshore rigg. Det er kanskje ikke like kjent at denne riggen har 20,000 sensorer og at Salmar jobber med bigdata og kunstig intelligens i tilknytning til denne riggen. Målet er å forstå fisken bedre, forstå miljøet bedre, og å forstå samspillet mellom de to bedre. Kongsberg Maritime, SINTEF og NTNU er med på laget.
En digital bølge
Det pågår en digital revolusjon i næringslivet. Den har kommet lengst i næringer som ikke har fysiske produkter, som for eksempel media. Nå står banknæringen midt inni den digitale tornadoen. Hvis kjerneproduktene dine kan oversettes til 0’er og 1’ere står du laglig til for digitale hugg. Men i økende grad «rammes» også mer tradisjonelle industrier. Taxibransjen føler trykket fra Uber. Hennes Mauritz skvises mellom Zalando, som er en ren internettbutikk, og Zara som er tradisjonell men har vært flinkere til å utnytte digital teknologi til å forstå kundene bedre og til å ha en mer fleksibel supply chain. I likhet med taxier og klær, kan laksen ikke oversettes til 0 og 1. Men den vil på samme måte i økende grad bli påvirket av digitale endringer.
Slike endringer er oftest positive for samfunnet fordi vi får bedre og billigere produkter. Men for næringsaktørene kan det bli et nullsumspill hvor noen vinner og andre taper. I mediabransjen har vinnerne vært selskaper som Facebook, Google og Netflix, mens taperne har vært lokale papiraviser og TV-stasjoner jorden rundt. Konsumentene har kanskje vært de aller største vinnerne på grunn av et enormt tilbud av gode tjenester som er gratis. Så dramatisk blir det ikke i laksebransjen. Men det vil likevel kunne ha enorm betydning.
Den viktigste effekten tror vi vil komme gjennom bedre forståelse av fisken, miljøet, og samspillet mellom de to. Det vil gi bedre kunnskap som igjen vil gjøre at vi kan produsere større volumer med samme eller lavere miljøavtrykk som i dag. De sentrale teknologiene vil være billigere sensorer som kan samle data, tingenes internett som kan sende data fra anleggene og miljøet til dataskyen, og kunstig intelligens som kan gi oss ny innsikt. NCE Seafood Innovation Cluster i Bergen sitt AquaCloud prosjekt er et eksempel på dette. Dette er teknologi som kan transformere bransjen. Men det er kanskje ikke her vi vil se de store effektene først.
Raskere kunnskapsutvikling
Digitalisering begynner gjerne med at man effektiviserer en enkeltprosess. Som at man i økende grad kan fôre anleggene fra land istedenfor fra merdekanten. Da sparer man noen lønnskostnader, men det snur ikke opp ned på ting. Dette er et eksempel på å «gjøre tingene rett». De store effektene kommer fra «å gjøre de riktige tingene», som AquaCloud jobber med. Det tar gjerne lenger tid. Men det betyr ikke at aktørene kan lene seg tilbake og vente til «gjøre tingene rett» stadiet. Da er det antagelig for sent. Overgangen mellom disse to stadiene er glidende. Når man fôrer fra land, får man et samlet kompetansemiljø for fôring. Og dataene som brukes i fôringssentralen på land kan etter hvert mates inn i maskinlæringsprogrammer. Og så en dag er datamaskinen blitt flinkere til å fôre fisken enn den beste røkteren. Tradisjonell teknologi utvikler seg relativt sakte mens digital teknologi får et eksponensielt forløp. Det betyr at om du som bedrift er litt sløv i 10 år i forhold til tradisjonell teknologi, er det likevel mulig å ta igjen etterslepet. Kanskje ligger du da 20 prosent bak de beste. Men hvis teknologien bedrer seg med 20% i året i 10 år ligger de andre mer enn 500% foran deg. Det klarer du ikke å ta igjen.
Digitalisering vil slå ulikt ut i ulike deler av verdikjeden innen oppdrett. Oppdretterne er kanskje de som har lavest risiko for å bli rammet av digital disrupsjon fordi de er beskyttet av lisensene. Antagelig vil næringen tjene på digitaliseringen fordi det vil bringe tilbake volumveksten. I en overgangsfase kan høyere volumer gi negativt press på priser og marginer, men på sikt vil inntjeningen bli høyere på grunn av den høye underliggende etterspørselsveksten i markedet. De fleste av oss tenker på offshore og landbasert oppdrett som de største utfordrerne til tradisjonelt oppdrett. Men også her er det et digitalt element. Inngangsbarrieren i veldig mange bransjer er den akkumulerte kunnskapen bransjen har utviklet over mange år. Med digitalisering går kunnskapsutviklingen enormt mye fortere. Som betyr at det 50-årige kunnskapsfortrinnet tradisjonelt lakseoppdrett har i forhold til landbasert og offshore blir mye mindre verdt.
Digitalisering skaper nye problemstillinger
Fôrleverandørene er en interessant case i forhold til digitalisering i laksebransjen. Tradisjonelt har de på mange måter vært «hjernen» i verdikjeden – det er de som har hatt mange folk med hvite frakker og doktorgrad i staben. Betyr digitaliseringen at oppdretterne får like god kunnskap og bare vil se på fôrleverandørene som store miksmastere av råvarer? Det vil være svært negativt for lønnsomheten. Eller vil det gå til den andre ytterligheten – klarer fôrleverandørene bedre enn oppdretterne å utnytte de nye teknologiene og øke sitt kunnskapsforsprang? Da kan de kanskje innføre «fôr-som-en-tjeneste» hvor de kan inngå kontrakt om at de ikke skal selge 10 tusen tonn fôr til en oppdretter, men at de skal levere 10 tusen tonn biomasseøkning gjennom sitt fôr og hvor de også står for selve fôringen fra sitt kontrollrom et annet sted i landet. Og så får de en bonus hvis de klarer mer enn 10 tusen tonn, men må gi rabatt hvis de ikke oppnår målet.
Digitalisering åpner for en lang rekke problemstillinger. Et eksempel er at ny kunnskap via bigdata vil presumptivt gi store oppdrettere et forsprang i forhold til små. Men hvis de små klarer å samarbeide om felles dataplattformer trenger det ikke bli sånn. Eller staten kan bestemme at alle lakselisenser er nødt til å sende relevante data til dataskyen hvor de skal være tilgjengelig for alle. En annen problemstilling er at det er bevisst overkapasitet i deler av verdikjeden for å kunne håndtere sesongmessige svingninger og biologiske kriser. Vil bedre datatilgang langs hele verdikjeden gi bedre koordinering og styring som gjør at slik reservekapasitet blir mindre viktig? Det kan ha betydning for fôrselskaper, brønnbåtrederier, slakterier, og mange andre. Vil nye aktører som Alibaba og Amazon åpne nye markeder og også gjøre det mulig for små aktører å bygge egne merkenavn, eller vil de ta kontroll over hele verdikjeden og skvise marginene til alle aktørene? Tenker vi for mye hardware i Norge og for lite software når vi utvikler digitale løsninger?
Digitalisering er en enorm mulighet for havbruk, men også en trussel for de aktørene som ikke følger med i timen. Et tegn i tiden er at Grieg Seafoods tittel på kapitalmarkedsdagen sin i høst var «A salmon farming pioneer entering the digital era». Et eksempel til etterfølgelse.
