I en artikkel publisert i det internasjonale tidsskriftet «Fishes» tar professor Albert Imsland og Cand. scient Anders Lamberg til orde for at en må se forvaltningen av laks og sjøørret sammen og i større områder enn i dag.
Over 400 norske elver med laks og sjøørret er i dag delvis forvaltet ut fra et gytebestandsmål for hunnlaks. Den målbare enheten er den totale estimerte biomassen av hunnlaks i bestanden på gytetidspunktet. Om målet er nådd eller ikke bygger i stor grad på teoretiske modeller fra åtte modellvassdrag i Norge. I sitt forskningsarbeid tester de to forskerne blant annet ut en metode der de slår sammen de årlig beregnede bestandsstørrelsene av laks og sjøørret.
Forskerne har tatt utgangspunkt i 27 elver i åtte regioner i Norge, og sett på dataene i ett spesifikt år, 2019. Denne fremgangsmåten gir en annen vurdering av bestandsstatus, enn den etablerte «enarts – metoden». Forskjellen i de to tilnærmingene er hovedsakelig knyttet til variasjonen i størrelse av anadrome ørretbestander (sjøørret). Siden de to artene lever i de samme eller overlappende miljøene, påvirkes av de samme faktorene og trolig påvirker hverandre ulikt over tid (gjennom mellomarts konkurranse), kan en sammenslåing av bestandsdata fra lakse- og sjøørretbestander i definerte regioner være en mer økologisk relevant forvaltningsmodell, enn dagens modell som ser på artene uavhengig av hverandre.
Vandring av fisk mellom vassdrag
I dag forvaltes villaksen i all hovedsak etter gytebestandsmodellen. I denne er det lagt til grunn en antakelse om at en laksebestand er spesifikk for en elv. Begrunnelsen for en sammenslått forvaltningsmodell er blant annet at ny forskning viser at det er større vandring av laks og sjøørret mellom elver enn tidligere antatt. En atlanterhavslaks som starter livet sitt i en elv og vandrer ut som smolt fra denne elva, kan etter en tur i havet for å bli gytemoden, vandre tilbake og gyte i en annen elv enn der den ble født.
Gjennom bruk av kameraovervåking og gytebestandstelling er det påvist at merket fisk vandrer mellom ulike vassdrag i en større region og gyter og overvintrer i andre elver enn de selv er født i. Dette er spesielt tydelig for sjøørreten. Ved å forvalte bestandene sammen i større regioner, kan det være en mer relevant metode for å kunne skille effekten av ulike menneskeskapte faktorer, spesielt effekten av lakselus.
Siden 1990-tallet har oppdrett av atlanterhavslaks økt kraftig. Samtidig har bestandene av vill laks og sjøørret hatt en generell nedgang fra slutten av 1980-tallet. Fra 2007 til 2019 har imidlertid det estimerte innsiget (her kun atlanterhavslaks) vist en økning. Situasjonen for sjøørreten er fortsatt uklar.
I marin fase har lakseoppdrett innvirkning på ville anadrome bestander av både laks og sjøørret (og trolig også sjørøye), spesielt gjennom økt infestasjonsnivå fra lakselus. Påvirkningsnivået avhenger av flere faktorer, som tetthet av oppdrettsanlegg, vanntemperatur, villfiskens migrasjonsruter og varighet av vandringen i fjorden. Hvis sjøørreten kan bli sett på som en indikasjon på økt mengde lakselus i fjordsystemet, må en også forvente en økt populasjon dersom lusesituasjonen skulle bedres. Måling av bestandsstørrelsesvariasjoner er derfor viktig.
Avhengig av riktig fangststatistikk
Bruk av fangstatistikk for å fastslå en bestandsstørrelse er ofte usikkert siden fangstrate og fiskeintensitet er ukjente variabler som dessuten varierer mellom år. Gjennom økt bruk av videoovervåkning, fiskefeller og gytebestandstellinger i elvene, har en imidlertid fått en langt mer presis estimering av både innsig og gytebestander av både laks og sjøørret. Utfordringen vil være å knytte sammen historiske data basert på fangststatistikk, med dagens mer presise målinger.
I tillegg til videoovervåking, fiskefeller og gytebestandstelling i ulike vassdrag, er måling av fiskebestandene også avhengig av korrekt fangststatistikk. I dag kan det være oppnåelig i elvene, men foreløpig ikke fra fangster i sjøen. Økende uregistrerte fangster av laks og sjøørret fra kyst-og fjordfiske de senere årene vil påvirke bestandsestimatene. Ambisjoner om en overvåking av hele økosystemer er sannsynligvis urealistisk. Et rapporteringssystem for all kyst- og fjordfangst av atlanterhavslaks og sjøørret vil imidlertid øke sjansene for å måle flere aktuelle menneskeskapte faktorer som påvirker disse to artene.
Store variasjoner mellom regionene
Studien viser at samlet innsig av laks og sjøørret i 2019 for alle de åtte testregionene har en variasjon på mer enn fire ganger når man justerer for elveareal og sammenligner regionen med lavest estimert totalinnsig med regionen med høyest. Denne store variasjonen indikerer at én eller flere menneskeskapte faktorer påvirker populasjonene.
«Testen av en ny forvaltningsmodell indikerer at å inkludere sjøørret i bestandsvurderingsberegningene, sammen med villaksen gir andre konklusjoner enn de vi får gjennom dagens forvaltningsregime. Gjennom eksempler fra de åtte regionene vi undersøkte i 2019, finner vi at å ta sjøørret med i regnestykket, og å ha en samlet vurdering av regioner med flere vassdrag, kan utgjøre en viktig forskjell,» heter det i studien.
