Oppdrett av laks er basert på en rekke norske innovasjoner. Selv med konkurranse fra en rekke land, med til dels lavere kostnadsnivå, har den norske laksen befestet sin posisjon som verdensledende. Kan utvikling av landbasert oppdrett i Norge dra nytte av dette, i konkurranse med mer fremskutte lokaliseringer?
Når man skal analysere en industri sin geografiske tilknytning over tid, er det nyttig å se på et sammensatt bilde. Den norske laksen sin suksess har i størst grad blitt tillagt tilgangen på beskyttede områder med rent, riktig temperert sjøvann. Dette er helt sentralt, men kunne ikke gitt de resultater man har oppnådd uten menneskene som gjorde arbeidet med å utvikle næringen. Gründere sin sterke tro og satsingsvilje, kunnskapen om den ville laksen og tilgangen på dette arvematerialet, og kunnskapen om havet, så vel som om husdyrhold. Heller ikke uten tilgangen på smolt produsert i det rene vannet fra mange små og store vann og elver.
I tillegg skal man nevne Norges evne til å forvalte næringen på en håndfast og god måte. Strenge regler for så vel fiskevelferd og smittevern, som arbeidsmiljølov og kompetansekrav, har gjort næringen profesjonell og risikobevisst. Samarbeidet mellom offentlig og privat kompetanse har drevet fram innovasjonen.
Hele denne infrastrukturen danner et rammeverk for norsk laksenæring i dag. En effektiv, kunnskapsbasert og innovativ næring med god tilgang på kapital og kvalifisert personell. Denne kunnskapen er et konkurransefortrinn for norske lakseprodusenter, både på sjø og land.
Et veldrevet oppdrettsanlegg krever kunnskapsrike, oppmerksomme mennesker. Men mennesker gjør feil, fra tid til annen. Eller blir for sent klar over en uønsket utvikling. Ved å ta i bruk sensorteknologi og automatisering, kan man redusere risikoen for menneskelig feilvurdering, og avlaste de ansatte, fange opp biologiske signaler tidligere enn med det blotte øye, og forhindre uønskede hendelser i å skje. Anlegg vil kunne optimaliseres med tanke på fôring, vannkvalitet, oksygentilsetning og andre faktorer som er med på å skape de beste levevilkårene for fisken, og sikre god helsestatus og best mulig tilvekst.
Uhell kan skje, også i moderne industri. I landbasert fiskeoppdrett er driftsstans eller andre komplikasjoner som fører til større fiskedød det man frykter mest, utenom skade på personell. Gjennom et velutviklet apparat med beredskapsplaner, spesialisert utstyr og gode samarbeidspartnere klarer man i Norge å minimere skade og verditap på en helt annen måte enn man vil være i stand til i områder langt borte fra annen fiskeproduksjon, og uten den nødvendige beredskapen i bakhånd. Dette er en sikkerhetsgaranti, samtidig som det er en stordriftsfordel som den norske laksebransjen har i fellesskap.
I sum er Norge i en god posisjon for å videreutvikle oppdrett av laks, også på land i Norge. Vi har kunnskapen, historien, infrastrukturen, forvaltningen, teknologien, og ikke minst; merkevaren norsk laks.
