Nofima: CO2 er en årsak til nyrestein hos oppdrettsørret

Nyheter
0

Forskere ved Nofima har sjekket hva karbondioksid i vannet har å si for utvikling av nyrestein hos regnbueørret i oppdrett. Det er en soleklar sammenheng, viser forskningen.

Kort sagt viser resultatet at jo høyere konsentrasjon av karbondioksid (CO2) det er i vann på settefiskstadiet, jo høyere andel av fisken får sykdommen nyrestein (også kalt nefrokalsinose). Det er også en klar sammenheng mellom konsentrasjon av karbondioksid og hvor alvorlig lidelsen blir. 

I settefiskstadiet oppdrettes regnbueørret (og laks) i kar i ferskvann på land. Hvis tettheten av fisk er høy og vannutskiftingen lav, blir karbondioksidnivået høyt. Når fisken puster, tar den opp oksygen over gjellene og skiller ut karbondioksid. I praksis er det derfor alltid noe karbondioksid i vannet i et oppdrettskar. 

Røntgenbilde av regnbueørret uten nyrestein (øverst) og med alvorlig nyrestein (nederst).

Det er viktig å holde konsentrasjonen så lavt at det ikke skader fisken, og Nofima har forskning som gir svar, fremgår det av en pressemelding.

Nyrestein
Nefrokalsinose er en raskt økende nyresykdom hos laksefisk i oppdrett. Nyrene skal rense blodet, og er et av fiskens største bloddannende- og immunologiske organer. Når smolten settes ut i sjø med defekte nyrer, håndterer den utfordringene i sjø dårligere, selv om konsentrasjonen av karbondioksid der er svært lav.

Kirsi Hjelde tar røntgenbilde av laks.

− Det er usikkert hvor smertefullt det er, og når det blir virkelig alvor. Fisken kan se kjempebra ut på utsiden, men ha helt ødelagte nyrer, sier veterinær Kirsti Hjelde i Nofima. Hun har vært med på å videreutvikle røntgendiagnostikk som gjør at man kan avdekke nyrestein på levende fisk på karkanten.

Det har lenge vært antatt at karbondioksid har effekt på utvikling av nefrokalsinose, og en generell anbefaling til oppdrettere er å ha under 15 milligram karbondioksid per liter vann i settefiskanlegg, men anbefalingen har ikke vært godt nok dokumentert. Nå viser Nofimas forskning at 13 mg CO2/l vann gjør at fem prosent av regnbueørreten utvikler nyresten. Når fisken ble oppdrettet i vann med 26 mg CO2/l, utviklet mer enn 40 prosent av fisken nyresten.

– Våre resultater viser at CO2-verdier på 13 mg/liter og over øker risikoen for nefrokalsinose hos regnbueørret, sier Ingrid Lein i Nofima.

– Omfanget og alvorlighetsgraden av nyrestein stiger jevnt når konsentrasjonen av CO2 øker. Lein er nøye med å presisere at hun ikke tror karbondioksid er eneste årsak til nefrokalsinose hos regnbueørret, men at det åpenbart er en svært viktig årsaksfaktor.

− For laks vet vi at bildet er mer sammensatt, men det er all grunn til å tro at karbondioksid er en viktig del av årsaksbildet også hos laks, sier hun.

Metoden er nøkkelen til mer kunnskap
Bak de konkrete resultatene fra forskningen ligger det metodeutvikling som startet i regi av CtrlAQUA (et SFI – senter for forskningsdrevet innovasjon) for noen år siden. Nofima har nå videreutviklet metoden gjennom forsøk ved forskningsstasjonen på Sunndalsøra.

Andre Meriac

− Vi har nå et modellsystem hvor vi klarer å indusere nyrestein hos regnbueørret og måle effekten på fisken. Med dette oppsettet blir det lettere å undersøke andre risikofaktorer, interaksjoner og tiltak mot nyrestein hos oppdrettsfisk, forteller André Meriac i Nofima.

Han håper oppdrettsnæringen vil grave dypere i årsakene til nefrokalsinose, og er klar til å bistå med å avklare årsaker og bidra til friskere oppdrettslaks i kommersielle anlegg.

Røntgen måler effekten
For å måle effekten av ulike behandlinger, bruker Nofima røntgen på levende fisk i stor skala. Med røntgen kan forskerne se nyresteinene, som er krystaller i nyrene. Tidligere har diagnostikken vært begrenset til uttak av vevsprøver og avliving av fisken for å studere nyret. 

− Med røntgen slipper vi å skade fisken. I dette forsøket tok vi røntgenbilde av alle individene før de ble satt i sjø, og vil ta nye røntgenbilder ved avslutning av forsøket for å se hvordan behandling i settefiskstadiet har påvirket hvordan fisken klarte seg i sjø, sier Hjelde. 

Forskningen er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF), og er et samarbeid mellom Nofima og flere industriaktører i oppdrettsnæringen.